Kronisk

Kronisk har vært merkelappen min. Kronisk depresjon, kronisk spiseforstyrrelse, kronisk suicidal. Jeg har blitt forestilt at dette aldri kunne gå over, at jeg kom til å dø ung. Det er sykt å se tilbake på, sykt at de har lov å si sånne ting. Jeg kan forstå at det kalles kronisk etter så mange år, men skal helsevesenet få lov å si til en ung jente at du kommer aldri til å bli frisk? Kan de ikke heller si at «ja, dette har vært langvarig, men det kan gå over, det skal gå over» Jeg skulle ønske at noen sa til meg at det kunne gå over, jeg skulle ønske jeg ble forestilt en fremtid vært å leve, i stede ble jeg forestilt død, død eller et liv med sykdom. Når jeg ble innlagt på Valen ble heldigvis ting satt i et nytt lys. «Såklart du kan bli frisk, vi har troen på deg» Det ble fortsatt sett på som kronisk, bare at nå var det håp. Det skulle ikke være slik bestandig sa de, de skulle gå over. De kunne ikke love at alt ville bli bra, men de kunne love meg et liv verdt å leve, et liv jeg ville leve.

Jeg gråt meg i søvn i mange år på grunn av disse diagnosene, disse merkelappene. «Kronisk suicidal» ble spikeren i kisten på all akutthjelp i ungdomspsykiatrien. «Vi kan ikke hjelpe sånne som deg» Jeg skulle bare sendes hjem om jeg kom på legevakta, selv etter selvskading og selvmordsforsøk, selv om jeg ikke så opp eller ned på meg selv, uansett tilstand. Jeg følte jeg ikke var verdt hjelp. At det var det samme hvordan det gikk, at jeg kunne dø, selv når jeg egentlig innerst inne ikke ville dø og helst ville ha hjelp. Det er en av de vondeste periodene av livet mitt, når ingen ville hjelpe og alt jeg viste var at jeg aldri ville få det bedre. Det var det de hadde sagt til meg. At jeg aldri, aldri ville bli bedre.

«Så du er kronisk deprimert du da» sa en lege til meg for et halvt år siden. Jeg kjente jeg ble redd, skulle han også sette meg i bås på grunn av de kroniske delene av diagnosene mine. Men han mente det bare godt, sa det var trist at jeg hadde vært syk så lenge. Jeg scoret til alvorlig grad av depresjon da, det hadde jeg gjort så lenge jeg hadde vært i psykiatrien. Og nå, nå tror jeg ikke jeg hadde scoret til mild depresjon en gang. Jeg har det bra, jeg kjenner på glede, jeg smiler og jeg gleder meg til fremtiden. Jeg er et levende bevis på at selv de tyngste og kronisk syke pasientene i psykiatrien kan bli bedre. Jeg har gått fra å tenke daglig på å ta livet mitt, på å prøve ta livet mitt titt og ofte, på å være mer redd for livet en døden, til å kjenne flyskrekk igjen fordi jeg vil ikke dø og til å ville leve, ville se hva som kommer videre. Jeg er ikke lenger kronisk suicidal, jeg er ikke lenger kronisk deprimert, jeg er levende, jeg er Maria. Og jeg er i gang med å vinne denne kampen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.