Let it go

Det gjør vondt å erkjenne at jeg har en spiseforstyrrelse. Den har vært med meg så lenge og likevel klarer jeg ikke skjønne at den er her. Jeg tenker stort sett ikke på den, for spisevaner og alt det går så automatisk. Når jeg er på avdelingen har jeg en kostplan jeg prøver følge, og når jeg er alene spiser jeg ikke. Jeg vet jo innerst inne at ting ikke er som de skal være, men jeg er så vant til at spiseforstyrrelsen får bestemme. Jeg var på ROS på fredag, og vi har så vidt begynt å jobbe mot spiseforstyrrelsen. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare det i teorien, for alt som står i hodet på meg hele dagen et at jeg ikke kan spise og at jeg må ned i vekt. Jeg vil mer en noe bli kvitt spiseforstyrrelsen, men samtidig er jeg ikke klar til å gi slipp. Den har vært min livbøye i ti år, og uten den føler jeg at jeg kommer til å drukne. Så jeg vet ikke, vet ikke hvordan jobbe når jeg samtidig jobber i mot. Den er med på å holde meg nede, og den tar fra meg krefter fordi jeg ikke får i meg nok mat. Men hvordan bli kvitt noe du ikke erkjenner du har, hvordan bli frisk fra noe som har holdt deg borte fra å drukne.

Skadetrangen blir ekstra intens når jeg er så sliten som jeg er. Jeg skadet meg på søndag, og jeg angrer, jeg vet bare ikke hvordan holde ut. Jeg har hatt det skikkelig tøft de siste dagene, det har vært mye stemmer og mye kaos. Hadde først en god samtale med behandler på mandag og så en god samtale med primær. De støtter meg opp og hjelper meg holde ut. Det er godt å ikke stå i helvete alene. Jeg får høre jeg er en resurs for andre, noe som gjør veldig godt, for er det noe jeg vil så er det å kunne hjelpe. Men jeg er sliten av å kjempe, det er en tøff jobb å dag etter dag stå opp til lyden av stemmer som kritiserer alt du er og gjør. Det er tøft å stå i følelser og snakke om ting du helst vil glemme og legge langt bort. Men jeg gjør det, og de rundt ser at jeg jobber og de ser fremgang. Jeg ser fremgang selv også heldigvis, jeg skulle bare ønske det var mer. Mens jeg i år etter år bare ble sykere går det andre veien nå, og det gir håp. I dagboka mi skrev jeg at det er tungt å være Maria oppi alt dette, at jeg ikke vil være Maria lenger. Men jeg vil være Maria om det går på frem, jeg vil være Maria om jeg kan få bli frisk. Det er en lang vei igjen men jeg er på vei. For jeg vil bli frisk, jeg vil det!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.