Fortidens skygger

Noen ganger setter jeg meg ned og leser og leser, tilbake i tid og lurer på hvordan det egentlig var. Bilder av en alvorlig undervektig kropp kommer opp, bilder av arr, intravenøsstativ, fastvakt, skjerming. Kjenner en tåre triller stille ned kinnet mitt, å se tilbake på de siste 10 årene er tøft, tøft fordi det har vært så gjennomsyret vondt og preget av sykdom. Vondt fordi jeg ikke fikk hjelp, og med vissheten om at jeg kanskje kunnet hatt det mye bedre om jeg hadde fått hjelp da, at hadde BUP faktisk hjelpt meg kunne jeg sluppet bli psykotisk og endt opp så syk. Det er vondt at det måtte gå så langt. Jeg lurer på om de som en gang sa jeg kom til å dø lurer på hvordan det går med hun de bare overså. Lurer de på om profetiene deres om folk med kronisk suicidalitet var sanne, at sånne som meg enten ikke kom til å gjøre seg noe eller dø ung, at det ikke var noe å gjøre med det. Jeg lurer på om noen av alle behandlerene som sendte meg videre har tenkt en tanke på meg, om de lurer på hvordan det gikk med hun som var for syk og som ikke kunne hjelpes. Jeg lurer virkelig på det. Og på en måte vil jeg rope og si at jeg kunne faktisk hjelpes jeg også, jeg kunne bli bedre, jeg kunne det. Men jeg vil også rope å si at det ble en kronglete vei, at jeg fortsatt er langt fra mål, og at det er deres feil, de som ikke ville hjelpe. At om noen hadde tatt seg tid til meg når jeg begynte i behandling for 6 år siden ville ting mest sannsynlig sett helt annerledes ut. Jeg vil de skal vite at de ødela meg, sånn at det ikke skjer igjen, jeg er så redd andre skal oppleve det jeg måtte gjennomgå.

 

Jeg tenker mye på årene som har gått, lurer på hvordan ting hadde utartet seg om jeg aldri ble påkjørt og utviklet CRPS. Jeg lurer på om jeg kunne vært frisk i dag, en tanke som er umulig å forholde seg til, for bare tanken på at jeg kunne vært frisk knuser meg. Jeg kunne vært ferdig på sykepleien til sommeren hadde jeg kunnet studere. Jeg kunne hatt kjæreste, jeg kunne hatt jobb og kollegaer. I stede er jeg innlagt på fjerde året, jeg er uføretrygdet, og jeg står oppi en stor erstatningssak for å kanskje få noe mer for 8 år og livstidsdom med smerter. Det er så fjernt at det kunne vært så annerledes, og jeg må bare ikke tenke på det, for det er bare for vondt. Jeg må fokusere på det jeg har, og det er mye det også, heldigvis. Jeg er friskere en jeg har vært på lenge, selv om jeg fortsatt har en alvorlig spiseforstyrrelse og alvorlig depresjon er andre ting på en helt annen grad det var før. Jeg er ikke lenger psykotisk, selv om jeg hører stemmer og ser ting har jeg en helt annen virkelighetsoppfattelse, jeg skjønner stort sett hva som er virkelig og hva som er skapt av hodet mitt. Jeg har angst, men stort sett er den under kontroll. Og jeg klarer føle på glede, jeg klarer si jeg er glad. Jeg har gode fantastiske venner, jeg har en utrolig familie og jeg har et behandlingsapparat rundt meg som fungerer godt. Jeg er ikke lenger livredd for fremtiden, jeg prøver forestille meg selv som en del av den. Og alt dette gir meg glede, det gjør at jeg kan smile selv om jeg har det vondt.

 

Men fortiden henger som en stor svart sak over hodet mitt. Så vanvittig mye lille meg måtte gjennom. Jeg vil gå tilbake 10 år i tid og klemme meg, si at selv om det blir et helvete vil det bli bedre. At jeg ikke må gi opp håpet, håpet som forsvant. At jeg aldri måtte la kniven gli over huden min første gangen, at jeg aldri måtte prøve ende alt. Det er et halvt år siden ting var så ille at jeg var en fare for meg selv. For to år siden bodde jeg nesten mer på skjerming en mitt eget rom. Nå er tankene der, men jeg gjør ingenting med det. Jeg planlegger ikke døden, jeg vil leve. Jeg skjønner de som sa jeg var kronisk suicidal, men jeg skjønner ikke tankene deres rundt det. Jeg hadde like mye behov for hjelp som om jeg skulle prøvd ta livet mitt for første gang. Kanskje mer. Jeg håper jeg en dag kan bli en resurs for andre, at det jeg har vært igjennom ikke var forgjeves. For det føles så meningsløst ut, alle de årene med sykdom.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..