opp og ned

Tiden går på en merkelig måte videre, selv når du føler du står helt fast. De siste ukene har vært en salig blanding av godt og vondt. Jeg går fra å ligge i sengen og ikke ville stå opp, til å reise på perm, gå på kino og gjøre fine ting. Jeg klarer ikke beskrive det som annet en «opp og ned» til de som spør, for det er det der er, veldig opp og ned. Jeg er i de dypeste daler og jeg har det fint, alt etter som. Jeg er takknemlig for at det ikke bare er ned, de kunne lett vært det. Men jeg er sliten av å falle så langt, så fort som det gjør. Jeg er veldig sliten av å være syk, tankene om frihet og frisk er så langt borte, for jeg merker veldig godt at jeg er syk, og jeg er fryktelig fryktelig sliten av det. Jeg tror de færreste skjønner hvor vondt det er å være kronisk syk, hvordan det er å ha brukt de siste 10 årene på å prøve holde hodet over vannet. Jeg vet jeg kan bli frisk, hvertfall fra det psykiske, men det er så langt der fremme. «Ting tar tid» sier de, og ja jeg vet, men jeg er lei av å kave nedi mørket.

 

Jeg er bare meg, og jeg gjør så godt jeg kan. Jeg kjemper en evig kamp mot spiseforstyrrelsen. Det er en veldig tøff kamp som tapper meg for energi. Jeg klarer ikke ta friske valg på egenhånd, og det er vanskelig å innrømme at jeg sliter så mye som jeg gjør nå. Jeg spiser, litt, men jeg vet at det er langt fra nok. Jeg svimler, og behandler sa så fint at det er klart jeg gjør det, så lite som jeg får i meg. Det gikk fint på ferie, heldigvis, men det er hverdagen som er det tøffeste, som viser meg hvor jeg virkelig er når det kommer til mat. Det er ikke det at jeg ikke vil, eller at jeg ikke prøver, men jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette. Hvordan jeg skal kjempe når jeg samtidig ikke vil kjempe. Ellers har stemmene et hardt grep om meg, og jeg sliter med å ikke høre på det de sier. Det er vanskeligere en det burde være å spise, for de også har noe de skulle sagt der. Jeg føler jeg setter alle jeg er glad i, både venner og familie, i fare når jeg ikke gjør det de sier, når jeg spiser og når jeg lever. Jeg vet de ikke er virkelige, samtidig som de er det mest virkelige som finnes.

 

Jeg vil både leve og dø. Det er så mye i livet mitt jeg setter pris på, og så mye jeg vil begrave. Alle rundt meg er grunner til å leve, til å fortsette. Jeg vet det kunne vært verre, jeg kunne vært dårligere. Men å fortsette å kjempe er ikke bare en dans på roser. Jeg vet jeg har en lang vei igjen til frisk, og det er ingen som kan love meg at jeg noen gang kommer dit. Å fortsette er derfor vondt, og godt. Jeg opplever igjen og igjen gode ting, øyeblikk jeg vil leve for. Og så kommer nedturene og de vonde dagene der jeg ikke vil leve. Men det humper og går på frem. Kanskje er jeg nærere en jeg tror. Jeg håper det.  

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..