Livet altså

Inni meg er det full storm. Det blåser og river, drar og sliter. På utsiden vises ingenting. Kanskje du ser jeg skjelver litt, eller at jeg er litt fjern, men ellers, ingenting. Jeg vil gråte, sannheten er at jeg vil legge meg ned, krølle meg sammen til en ball og bare gråte. Utenpå så smiler jeg, ler kanskje til og med, men jeg vil gråte. Ting er annerledes en før, jeg fungerer mye bedre, jeg er med på mye mer. Og jeg har det i perioder bedre, bedre en for 3,4,5 år siden. Men likevel, det er så mørkt, så altoppslukende mørkt. Jeg finner ikke gleden, finner ikke livsgnisten. Jeg prøver, veldig veldig hardt, men det er så stort og tungt dette svarte, og jeg får det ikke helt til, livet altså.

 

Jeg prøver gjøre fine ting for meg selv, slik som nå i helga, da var jeg i Asker hos en veldig god venn. Det gjorde godt, langt inn i sjela godt, men det svarte, det altoppslukende svarte, det var der likevel. Om litt over en uke skal jeg til Spania, gi meg selv tid til å hente meg inn og kjenne litt varme på kroppen. Stemmene skriker nei, NEI MARIA DETTE FORTJENER DU IKKE. Jeg gjør kanskje ikke det, men jeg prøver likevel, fordi jeg vet det vil gjøre meg godt. Innerst inne. I tillegg har jeg hatt undervisning for personalet på posten, om CRPS og hvordan jeg lever med det. de syntes det var så bra at jeg fikk tilbud om å holde foredrag foran mange folk (lokalbefolkningen på biblioteket) Så i mars skal jeg det, snakke, foran mange folk om min sykdom og mitt liv. Det er ikke bra nok, sier stemmene. Det er kjempebra, sier alle de andre. Jeg velger å tro de andre, selv om det ikke er lett, så velger jeg å stå i dette og stole på de som er rundt meg.

 

Jeg vil veldig ofte gi opp. Det er vondt, vondt å sitte å føle på at du ikke makter mer. Men jeg kjemper, herregud som jeg kjemper. Jeg har bestemt meg for at dette skal bli en fin vår, at jeg skal skyve til side stemmer og helvete, at jeg skal oppleve og leve. Det er lettere sagt en gjort, og akkurat nå er det tøft bare å puste, men det må jo bli bedre snart. De sier jeg jobber hardt, at de ser det, og de sier jeg vil bli bedre. Og jeg blir ikke kastet ut herfra, jeg skal være her til jeg bli frisk nok. Håper bare jeg blir frisk nok snart. Jeg er lei av å ta opp plass her. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.