Alvorlig

«Alvorlig. Spiseforstyrrelsen din er alvorlig. Du scorer høyt på alle områder av utredningen. Men det viste du vel?»

 

Hva skal jeg gjøre med denne informasjonen, hvordan skal jeg håndtere det? Er det sant? Er det sant at spiseforstyrrelsen min er alvorlig? Spiseforstyrrelsen som er som en helt hverdagslig ting, jeg ser ikke på det som en sykdom en gang. Det er bare sånn det er, sånn  det har vært de siste 10 årene. Jeg spiser jo, etter en kostplan, følger den nesten, sluntrer bare unna litt her og der. Og jeg kaster jo ikke opp hver dag en gang? I perioder ja, og noen ganger mange ganger i døgnet, men det er ikke hver dag så? Og ja jeg hater kanskje kroppen min, og har syke rutiner rundt mat og trening, men er det alvorlig?

 

Jeg vet ikke. Jeg synes ikke det er alvorlig, tror jeg. Jeg vet bare at et normalt forhold mellom meg og mat og kropp virker umulig. Jeg har vært syk så lenge jeg kan huske, og å sulte meg, kaste opp og kompensere for mat er det jeg kan best. Det er rutine. Jeg var ikke enig i at spiseforstyrrelsen min var alvorlig når den het anoreksi og jeg var nær døden fordi jeg var så tynn. Jeg kan være enig i det nå, nå når jeg ser tilbake på det. Men nå, nå er jeg normalvektig. Jeg spiser. Hvordan kan det som var alvorlig da, være alvorlig nå? Uspesifisert spiseforstyrrelse. Det er så diffust, det kan være så mye. Jeg har ikke anoreksi, for jeg er ikke tynn nok. Jeg har ikke bulimi, for jeg overspiser ikke før jeg kaster opp. Jeg har uspesifisert spiseforstyrrelse. Et trekk fra der og ett trekk fra her.

 

Jeg vet at spiseforstyrrelser kan være alvorlige selv om du er normalvektig, de fleste med en spiseforstyrrelser er normalvektige. Men likevel, hvordan kan jeg komme inn under kategorien alvorlig? Jeg føler ikke det er alvorlig, nettopp fordi det er så hverdagslig, og jeg er så vant til den. Det er vondt, for jeg vil så gjerne leve uten spiseforstyrrelsen, men jeg vet ikke hvordan. Den er hverdagen min. Den har reddet meg og vært livbøyen min så lenge. Har jeg det vanskelig så kan jeg reagere med å slutte å spise og drikke. Er jeg sulten, da kan jeg unngå å spise for å kjenne på følelsen av sult, holde kontroll med det. Jeg vet det ikke er friskt, og jeg vet jeg har en spiseforstyrrelse, men jeg er ikke vant til å tenke at det er alvorlig. Alvorlig er liksom de som må ha sonde, og ja jeg har vært veldig nært å fått det, men jeg har aldri fått det. Jeg prøver tenke at det de siste årene ikke har vært noen livsfare pga spiseforstyrrelsen, men sannheten er jo at jeg var nærere døden en jeg vil innrømme. Det er heldigvis en stund siden det har vært så ille, men sannheten er at det er det jeg lengter tilbake til, fordi det gjorde at jeg endelig følte jeg hadde kontroll på livet mitt. Så kanskje er det alvorlig, kanskje er den hverdagslige måten jeg ødelegger kroppen min med alvorlig. Men svaret er nei, jeg viste ikke det var alvorlig.

6 kommentarer om “Alvorlig

  1. Konstruktiv kritikk: dette kan være ekstremt triggende for noen. Og det virker nesten som om du fisker etter at noen skal si at ja, du er alvorlig syk. Men hva hjelper det deg? Det viktigste er jo at du får hjelp og jobber for å få den under kontroll, og det gjør du jo. Du er syk nok, du trenger ikke å få det bekreftet av andre.

    Liker

  2. Dette var triggende ja. Sorry 😦 kjenner meg igjen i temaet. Men siden du får behandling, eller i det minste har noen som har gjort denne utredningen din, så får du jo en form for behandling, kan du ikke dele de tankene med de? Det er fullt forstålig det du skriver og det kan bli bedre, hvis du deler det med de rette personene.

    Liker

  3. Eg syntes du e tøff og ærlig maria. Ditta e din opplevelse, brutalt men ærlig akkuratt sånn som ein spiseforstyrrelse e. Alle som kjenne deg og veit at du ikkje ønske å trigga nåke hos nåken andre. Du dele rett frå hjerta på godt og vondt, da e beundringsverdig i ein verden der alt blir pynta på. Prøv å ikkje la dinna litle kritikken oppforbi riva deg meir ner. Hadde da vert ordentlig konstruktivt kunne di latt væra kommentera annonymt. Dei ane kje ka du streve med kvar dag og at berre da at du står opp og fullføre dagen e ein sjukt stor seier!! Eg heie på deg og sitte å juble for kvart steg du tar som går i ein rettning for da bedre, og da e da sååå mangen andre som gjer. Du e RÅSTERK og du SKAL vinna. Eg har så truo på deg!!!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..