Hva om jeg gjør som hodet sier?

Jeg fungerer, det går jo så fint. Men bak fasaden, der gråter jeg. Bak masken jeg viser alle er det svart. Julen gikk ok. Jeg var hjemme både jul og nyttår, med en pause på valen i mellomtiden. Det gikk, jeg kan ikke si bra, men det gikk. Jeg hadde det fint, misforstå meg rett, det var bare mye vondt også. Jeg blir sliten av bare en dag hjemme, jeg tåler nesten ingenting av aktivitet før jeg må sove noen timer. Ting tar rett og slett alle kreftene jeg har. Og det er fullt opp av ting. Leilighetstrening, reising, kjøretimer, øving til teorien, reise hjem, og enda mer. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og hva jeg skal si. For dette går i hundre kilometer i timen rett inn i fjellveggen.

 

Jeg har håndtert julen med rennende blod og sting i huden. Ikke den beste metoden, men den metoden jeg brukte på å overleve. Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere meg selv. For hvordan håndterer du en kropp på randen til sammenbrudd. Forsiktig? Eller bare fortsetter du i samme farten, rett inn i fjellveggen? Jeg vil være ærlig, snakke om følelsene mine, jeg vet bare ikke hvordan. Jeg klarer ikke sette a i sammen med b for å lage et ord. Ordene stokker seg inni meg og jeg klarer ikke si noe ut  høyt. Kanskje fordi det da blir mer virkelig, jeg vet ikke. Alt jeg vet er at jeg er sliten, og at dette klarer jeg ikke selv. Behandler sier jeg ikke må bygge opp så mange vegger rundt meg selv, men det er det jeg gjør, livredd for å gjøre eller si noe feil.

 

Jeg jobber hardere en noen gang. Jeg har så mye fint fremover som jeg ser frem til, og jeg jobber for at det skal bli best mulig. Jeg skulle bare ønske jeg hadde fasiten, at jeg viste hva jeg skulle gjøre. For jeg kaver rundt i blinde. Det gjør vondt å våkne opp hver dag til et hode som ikke vil følge med. Til stemmer som skriker og tanker som prøver drepe. Jeg vil så gjerne bare ha det bedre, være frisk. I dag har jeg farget håret i regnbuefarger og om 2 uker skal jeg til Asker for å besøke ei venninne, fine ting, gode ting, ting jeg vil fylle livet mitt med. Jeg må bare stå i denne stormen så vil det kanskje lette litt? Jeg håper det. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..