bakoverskritt

Maten, maten som skal inn og ikke ut. Maten, som alle trenger for å holde energien og kroppen oppe. Maten, som du ikke lenger vil forholde deg til, for å ikke tenke på det er det letteste. Bulimi, anoreksi, ednos, jeg vet ikke hva jeg har, jeg vet ikke hva jeg skal kalle spiseforstyrrelsen min lenger. For jeg har trekk fra alle kanter. Jeg spiser ikke, med mindre jeg må. Jeg kaster opp, så snart jeg får muligheten. Jeg gruer meg til jul, fordi den inneholder mye mat, mat som jeg bør beholde for å holde energien oppe i julen. Jeg gledet meg til jul når jeg var inni en god periode, nå, nå er alt svart igjen.

 

Jeg sitter på ferja og skriver, siste båt var gått så da ble det ferjetur på meg sent en lørdags kveld. Jeg klarte ikke være hjemme lenger, selv med store pauser både på dagen idag og igår gikk det ikke lenger. Jeg er for sliten, for dårlig. Jeg har presset meg selv og pushet til det umulige. Jeg har ikke orket å tenke og føle på alt som har kommet snikende, på nedturene som var uunngåelig. Jeg gråter ikke, men jeg har så sterk angst at jeg sitter og rister og hikster. Det er bare ikke greit å være meg, jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare reise meg igjen, hvorfor er det forventet at jeg skal reise meg på nytt og på nytt. Jeg vil ikke dette, jeg vil bare være frisk. Er det virkelig så mye å be om?

 

Jul, jul som er så fantastisk. Med familiebesøk og tid sammen med de jeg elsker over alt på jord. Julen som jeg elsket. Hvorfor kan den ikke bare være fin, for en gangs skyld. I fjord var en okei jul, jeg var sliten og jeg ble kjempedårlig i etterkant, men selve julen var fin. Nå er jeg redd, redd det blir en jul der jeg ikke orker stort. Jeg er uttappet, kroppen har fått alt for lite næring den siste tiden. Sist uke prøvde vi oss uten fastvakt etter måltidene, og i en uke kastet jeg opp alt jeg fikk i meg. Nå er vi tilbake til fastvakt ordningen, men jeg får ikke i meg så mye mat likevel. ?Du plukker jo bare i maten? Ja, jeg gjør kanskje det, men jeg føler jeg spiser hele verden og litt til.

 

Det var ikke meningen at jeg skulle få ha en lang god periode, jeg skjønner det nå. Det var så godt når jeg kunne gå en dag uten å konstant ha angst, det var så god å kjenne på små gleder. Jeg er sliten av å være syk, jeg er sliten av å ikke engang kunne være hjemme noen dager. For jeg vil så mye, jeg vil reise, jeg vil oppleve. Jeg vil ikke være innlagt, dette er den 4 jula som inneliggende pasient. 3 år har gått siden jeg ble akuttinnlagt, 3 år, det er lenge. Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg blir værende på posten, jeg vet ikke hva behandlere og personal tenker om det. Jeg vil ut, samtidig som jeg ser at, nei det går ikke så bra ute. Så jeg håper de fortsetter å gi meg tid. Jeg ønsker så sterkt å være friskere når jeg blir utskreven, at jeg reiser til leiligheten min med et friskere hode og verktøy til å takle det vonde. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..