Støvsuger som drar bort gleden

Jeg gjør mye, jeg vil mye, men inni meg der er det fullt kaos. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på dette, dette vonde som drar og sliter i meg, samtidig som jeg prøver ha det bra. Angsten gjør at jeg ikke får puste, angsten for maten som går inn, treningen som jeg ikke alltid får tid til, menneskene jeg må møte. Jeg vil så gjerne ha det bra, jeg gjør alt jeg kan for at det skal være bra, men så blir det ikke bra likevel. Depresjonen er som en støvsuger som drar all gleden bort fra meg. Jeg får høre at jeg ikke fortjener ha det bra, jeg fortjener all dritten som blir lagt til på lasset over vonde ting i livet mitt. Jeg vil gråte, men det er månedsvis siden sist jeg gjorde det. Jeg er tom, tom men full av vonde følelser. Hva er poenget? Egentlig?

 

Hvorfor må jeg kjenne på følelsene av at jeg vil gi opp. Hvorfor kan ikke det gode vedvare. Hvorfor skal jeg måtte høre stemmer som forteller meg hvor ubrukelig og fæl jeg er. Jeg sa aldri at jeg ville dette, jeg ville bare ha et greit liv, være normal. Jeg er lei av å være innlagt, av å være syk. JEG VIL IKKE VÆRE SYK. Jeg fryser så mye at jeg skjelver, men jeg tar ikke et teppe over meg, for jeg fortjener det jo ikke, jeg har jo spist idag. Det er jo måte på hvor mye jeg skal være snill med kroppen. Det er jo ikke sånn det skal være, jeg mener jo at alle andre skal ha det bra, så hvorfor ikke meg? Jeg vet ikke.

 

?Du fortjener alt det beste i verden? sier ei til meg ofte. Men nei, ingen andre får høre grunnen til at jeg ikke fortjener ha det bra, og hadde de hørt de hadde de vært enig med meg, tror jeg. Jeg vil ikke ta plass, og jeg tar plass. Jeg tar opp en seng i psykiatrien som noen andre kunne ha bruk for. Jeg tar opp en plass i bofelleskapet jeg bor i, jeg tar opp en plass i verden, en plass noen andre kunne fått. Jeg vet folk er glade i meg, men hadde jeg forsvunnet så hadde de sluppet å være glade i meg. Det er tøft, vanskelig å kjempe og holde håpet oppe. Håpet forsvant for så lenge siden, og å kjempe virker umulig uten. Jeg vet ikke hva jeg kjemper for lenger. For finns det egentlig et liv der fremme som det er verdt å kjempe for? Jeg håper jo det, jeg gjør det. Det er bare så vanskelig å se fremover. 

En kommentar om “Støvsuger som drar bort gleden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.