vondtbra

Jeg vet ikke helt om det er lov å si det, at det ikke går kjempebra. Jeg vet ikke om jeg får lov til å bli dårlig igjen når jeg har hatt det bedre. Jeg vet ikke om det er sant at jeg er alvorlig deprimert selv om tester og alt tilsier det, for det er ikke lov. Jeg får ikke lov, jeg må bare si det går bra. Og det har gått fint i det siste, det har jo det. Bare at fint og bra hos meg, er ikke som om friske mennesker skulle hatt det bra, de hadde hatt det forferdelig om de hadde hatt min versjon av bra. Så jeg vet ikke, er det egentlig lov å si at nå har jeg det veldig vondt?

 

Angsten er lammende, jeg er kvalm og skjelven og vil helst trekke meg tilbake for meg selv. Stemmene roper at jeg må spise mindre, så jeg planlegger å spise mindre, selv om det ikke er bra, selv om jeg egentlig vil bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Men uansett hvor lyst jeg har klarer jeg ikke snu tankene og handlingene, de er der alltid, uansett. Depresjonene har klørne sine godt grabbet rundt meg, og jeg er trist, selv om jeg smiler og kan glede meg over noe er jeg trist. Alt dette og enda mer er der hele tiden, og det drar meg ned ned ned. Jeg vil ignorere selvmordstankene, jeg vil ikke at de skal være der. Men likevel lyser de opp og tiltrekker meg med løsningen som skal ordne alt. I morgen er jeg en måned skadefri, det også føles feil, jeg må jo ødelegge kroppen min, de sier det, og jeg føler det.

 

Jeg har det bedre, jeg er mer glad, jeg orker litt mer, jeg føler for å være sosial i stede for å bare sitte for meg selv. Men det syke ligger og ulmer, og spyr ut ideer og tanker. Jeg vil jo egentlig ikke dø, ikke nå, men jeg er så sliten, så umåtelig sliten, og jeg vil så gjerne bare få litt fred. Fred fra vonde tanker, fred fra stemmene jeg hører. For hva er egentlig poenget, jeg føler jeg lider meg gjennom noe som ikke bli bedre. Eller det blir bedre, men det blir ikke bra. Og jeg trenger ha det bra, bra som i at jeg ikke begynner å planlegge hvordan jeg skal ta livet mitt bare jeg har vært sosial en dag og er sliten. Bra som i at jeg slipper kaste opp all mat jeg får sjansen til å kaste opp. Bra som i at jeg ikke daglig kjemper en kamp om å holde fasaden. På gode dager ser jeg lyset i enden av tunnelen, jeg tenker at det kanskje kan bli bra, mens andre dager er alt bekmørkt og jeg vil bare ligge under dyna til det går over. jeg trenger flere gode dager. Jeg trenger lyset i enden av tunnelen. Kan jeg få bli frisk snart?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..