Opptur

Noen ganger må du gjennom helvete før du får oppleve solen igjen. Denne gangen var det slik. Jeg var i min største nedtur på mange mange måneder, kanskje år. Der jeg bare ville bort og ikke var til å stole på for ønske om å forsvinne var større en noe. Nå går det bra. Jeg smiler fordi ting er fint. Jeg reiser til venner og har faktisk overskudd til det. Livet gir mer mening, jeg får lyst å kjempe for å ha det fint i fremtiden, for jeg ser det går an. Jeg tror en fin ny blanding av medisiner står bak, for ny antipsykotika dempet stemmene mine betraktelig. Og enten så fungerer antidepressiva, eller så har jeg det bare bedre, ikke godt å si. Ikke at jeg egentlig bryr meg, jeg er bare så veldig takknemlig for å endelig ha det så bra at jeg kan si det går bra. Jeg har vonde dager, jeg er jo tross alt fortsatt syk. Men de gode dagene veier opp for de vonde, og jeg ser et lys der fremme. Det er ikke bare mørkt og skummelt.

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til de følelsene jeg føler på nå. Jeg er vant til å gråte meg i søvn eller sitte stille og bare holde pusten. Nå sover jeg godt og har mest lyst til å være sosial. Det er godt, men uvant. Jeg kjenner at det faktisk kan være fint å leve også, fordi det er mer godt en vondt nå. Takknemlig, så takknemlig! Håper bare dette kan vare, at det ikke bare er et lite glimt som vil bli vondt igjen. Å kunne glede seg over ting, å ikke bare ha det vondt, det gjør så godt at jeg har ikke ord. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.