Mørkelagt

Det gikk opp igjen, jeg kavet meg opp fra det mørkeste mørke. Jeg var så takknemlig, det var jo bedre igjen, jeg innså at jeg kunne bli bedre igjen. Så falt jeg, på nytt. Jeg vet ikke om det kommer til å bli nøyaktig like ille, men det er på god vei. Jeg er redd, redd dette er fremtiden. Noe vondt, svart og bunnløst sorgfullt. Jeg orker det ikke, jeg klarer ikke være syk, jeg klarer ikke ha det så vondt som dette lenger. Dette er slik det har vært når det har vært kritisk tidligere, når jeg ikke har kontroll. Jeg tror jeg har kontroll nå, jeg har lært måter å håndtere på. Men det er tøft, og skadetrangen presser på. Og jeg vet ikke, forblir det vanskelig fordi jeg står på ny antidepressiva og det kan gjøre det verre. Eller bør jeg øke opp, at den kan gjøre det bedre. Hva er rett å gjøre?

Det er ikke godt å puste når du føler du skal kveles av angst. Det er ikke godt å være Maria når alt i deg ønsker å forsvinne. Jeg ønsker bare å bli frisk, mer en noe i hele verden ønsker jeg å bli frisk. Jeg har vært syk så lenge, jeg burde få slippe mer. Jeg jobber og jobber men jeg føler jeg aldri oppnår noe. Jeg har bedre perioder og da føler jeg jeg klarer det, å kjempe, for selv om det også da er virkelig vanskelig ser jeg håp. Men så kommer nedturene. Sterke og svarte og river bort alt håp. For hva om jeg må leve med at det er slik. De sier det er en sjanse for det, at jeg må lære meg å takle det, å leve med det. Hvertfall noen av symptomene mine. Men hva om det er så sterke symptomer at de ikke kan leves med? Hva om? Jeg vil jo egentlig leve, bare ikke slik, ikke med denne altoppslukende smerten. Jeg vil leve og oppleve normale gleder. Jeg vil leve og ha normale nedturer. Jeg vil leve et normalt liv, jeg vil ikke ha en alvorlig depresjon hengende over meg, jeg vil ikke kalles psykotisk. Jeg vil bare ikke være syk, jeg vil være der for de rundt og jeg vil være den jeg er skapt for å være. Ikke en brukket og ødelagt versjon av meg selv.

Jeg gråt når jeg kom hjem idag, for jeg skulle så ønske at jeg hadde hatt det bedre på besøk i går og idag. Jeg gråt fordi jeg har planer imorgen jeg egentlig har sett frem til, men som jeg er redd skal overskygges av dette svarte. Jeg gjør ting, jeg reiser, jeg opplever, men det føles halvveis. Ikke fordi jeg ikke gjør det med hele meg, men fordi en del av meg bare har lyst å gjemme meg på et rom å gråte. Jeg ønsket så sterkt at jeg skal kunne bidra med noe, om bare et smil. Og jeg prøver, og stort sett klarer jeg det, men det er likevel svart, og det sliter meg ut. At det er svart når jeg smiler. At ting ikke er så ekte som jeg vil det skal være

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..