Å leve

Noen ganger må du bare leve, på tross av alt. Noen ganger må du bare ikke høre på stemmene som vil ha deg død, og leve selv om folk er bekymra for deg. Jeg trenger å få positive innputt, å møte gode mennesker, å være sammen med de jeg er glad i. Jeg trenger å reise, å oppleve andre ting en institusjonstilværelsen. Jeg reiste på perm på fredag. Behandler var bekymret for meg. Vi har begynt med utredning og jeg scoret veldig høyt på suicidalitet og depresjon. To ting jeg helst ikke vil forholde meg til. Depresjonen har vært der og stort sett vært alvorlig siden jeg begynte å bli deprimert som 13 åring. Og at jeg er suicidal er bare ikke greit. For jeg ønsker jo å ville leve, jeg får det bare ikke til. Behandler var mest bekymret for meg fordi jeg skulle ut å reise alene. Jeg kunne jo besvime på fly, flyplassen eller toget, og hun var bekymret for om jeg kom til å få i meg nok mat/drikke og om jeg kom til å kaste opp. Jeg lovde å være snill mot meg selv, spise nok og ikke kaste opp. Det var og er vanskelig, men jeg jobber med det og det har gått fint så langt. Det er noe med at når jeg vil noen nok, så klarer jeg skyve til siden alle dårlige mestringsstrategier og bare være til. 

 

Nå er jeg i Asker på besøk hos ei venninne. Det er sykt hyggelig, og det var så godt å reise igjen, å få komme seg vekk og ikke minst å få besøke en så fantastisk person. Det gjør godt å vite at noen blir glad fordi jeg er meg og fordi jeg kommer på besøk. Det er så godt å vite at for noen så er jeg god nok som jeg er. For jeg har opplevd så mange ganger å ikke være god nok, å føle at jeg ikke strekker til. Folk kuttet meg ut av livene sine fordi jeg var syk, og jeg var bare ikke god nok som jeg var. Men akkurat nå føler jeg at jeg er det, og det er godt.

 

Å leve ble vanskelig når jeg ble syk. Å leve var ikke lenger førsteprioriteten, det var å overleve. Og å bare overleve er ikke et liv, å gå fra innleggelse til innleggelse, samtale til samtale, uten å gjøre noe som fyller på de positive lagrene, det er ikke godt i lengden. For jeg trenger positive innputt for å bli bedre. Jeg trenger de selv om jeg nesten er for dårlig til å oppleve dem. Derfor er jeg så glad jeg har en behandler som forstår at jeg trenger komme meg ut og frem, at så lenge det er forsvarlig så må jeg få lov. Selv om det noen ganger er på grensa til forsvarlig. Men slik som nå så klarer jeg jo ta ansvar og ta vare på meg selv, slik at jeg skal få oppleve disse positive tingene. Og disse positive tingene, de gir meg energi når jeg nesten ikke har energi til å puste. 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..