Tanker om CRPS

Nervesmerter. De sterkeste du kan tenke deg. Noen som topper skalaen for smerte. Du tror ikke du kommer til å måtte oppleve de, det er ikke en tanke som slår deg, i hvertfall ikke som 13 åring. Likevel var det det jeg måtte oppleve og dermed tåle og tolerere. Blant legene skulle smertene forties. Å ikke snakke om de skulle gjøre at hjernen min glemte det. Greit nok at jeg var et barn, men selv barn kan ikke late som og glemme smerter som er sterkere en en fødsel, du kan ikke glemme smertene som eksploderer fordi du skal lære deg å være borti en oversensitiv og skadet fot.  Nå er det 7,5 år siden. Jeg har blitt voksen, eller voksnere. Mye voksnere en de fleste andre på min alder på grunn av alt jeg har vært gjennom. Jeg har lært meg at leger ikke er synonymt med hjelp. Jeg har lært at smerter ikke alltid går bort. Jeg har lært at usynlig kronisk smerte er umulig å forholde seg til. Jeg har prøvd å lært meg at jeg skal leve resten av livet mitt med CRPS.

 

Uføresøknaden er sendt. Jeg som var så skoleflink og elsket å være i praksis. Jeg som har drømt om jordmorutdannelse siden jeg var 9. Jeg vet den kan reverseres, at om jeg blir friskere psykisk og fysisk kan jeg begynne å studere igjen. Men jeg er 21 år og har ikke en gang fullført vidergående. Jeg har vært syk lenger en jeg har vært frisk. Jeg har hatt smerter i mer en 1/3 av livet mitt. Jeg skulle så mye, jeg hadde så mange planer. Jeg hadde omtrent ikke hørt om NAV. Og nå har pengene mine kommet fra NAV de siste 3 årene. Og uføresøknaden er sendt. Det føles så feil, at jeg har søkt om å bli ufør. For jeg skulle jo bli jordmor. Det føles så feil å motta penger når jeg ikke kan gi noe tilbake. Jeg kunne gjort hva som helst for å være frisk nok til å jobbe, til å studere, til å gjøre det som er normalt. Til å ha et helt A4 liv. Selv om jeg bare gikk i 8 klasse når jeg fikk CRPS så savner jeg skolen før det. Jeg savner det halvåret på ungdomsskolen som var tilnærmet normalt. Der jeg deltok i gym, skrev stiler og tok prøver. Der jeg var med venner og hadde det ok. Jeg savner å kunne gå en tur uten å måtte sitte stille for å hente meg inn igjen etterpå. Jeg savner å ikke ha vondt.

 

Smertene er der hele døgnet. Nå har jeg vært inni en god periode lenge. I mai hadde jeg veldig store smerter, så store at jeg begynte å tro medisinene var sluttet å fungere. Heldigvis gikk det over, og jeg er tilbake til å bare ha vondt. Men det er vondt å bare ha vondt også. Å hele tiden kjenne at noe er galt. Å føle kroppen står i brann, å trakke på en fot som føles ødelagt. Jeg lengter etter at noen lurer på hvordan det går med smertene, for det er ingen som hverken spør eller tenker på det lenger. For jeg går jo ikke på krykker. Det er ikke åpenbart at jeg har vondt hele tiden, og jeg klager jo ikke. Men jeg savner at noen ser, at noen spør. For det er tøft å være alene om å hele tiden kjenne på smerter. Om jeg først sier jeg har vondt så er det likevel ingen som forstår det. Ingen skjønner CRPS, ingen forstår brennende, verkende smerter. Ingen forstå at Maria, som både trener, danser og går på turer, EGENTLIG har skikkelig vondt, HELE tiden. Behovet for at folk skal forstå er ikke noe mindre nå en når jeg var sengeliggende. For nå prøver jeg å leve, på tross av smerter.

 

Jeg er redd for at uansett hvor frisk jeg vil jobbe meg fra depresjonen vil den alltid innhente meg på nytt. Jeg er redd for at uansett hvor lenge jeg forblir innlagt vil aldri psykosen forsvinne, fordi hodet mitt er for ødelagt av blant annet traumer både fra selve ulykken og behandlingen i ettertid. Det er tøft å slite så mye psykisk når du har fysiske smerter i tillegg. Selv om de er mye av grunnen til at jeg er her jeg er, lager de tilleggsproblem. Jeg lever hver dag i smerte, halve kroppen min står i brann. Jeg er like fullt ut Maria, jeg er ikke CRPS, jeg har det, og jeg prøver at det ikke skal ta over livet mitt. Men det er tøft, det er tøft å stå i en kamp du vet vil vare for alltid. 

En kommentar om “Tanker om CRPS

  1. Det var vondt å lese, Maria! 😦 Men takk for at du deler!
    Har aldri truffet deg, men har hørt historien din.
    Ville bare sende deg en klem, og håper du får en best mulig dag idag!
    Varm hilsen fra Fitjar 🙂

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.