Et lite lys i mørket

"Kanskje kan antidepresivaen du står på ha helt feil effekt og gjøre at hodet ditt aktiveres og du blir mer psykotisk"

Jeg tenkte at ja, kanskje, men jeg trodde jo bare at ting var virkelig ille og at det ikke fantes noen god forklaring. De siste månedene har vært så styrt av stemmer at det har vært veldig vanskelig å være meg, mye mer en vanlig. For når du går hele dagen og får høre at du må dø, for så å få det pøst inn i deg hele natten gjennom mareritt, så blir du ganske sliten, av å kjempe imot og av å late som for alle andre. Katastrofetankene som kommer av det de sier til deg, det du tror de kan gjøre mot de du er glad i. Jeg har vært så redd, og jeg har ønsket så sterkt å forsvinne. Det er vondere en noen fysisk smerte noen gang kan bli. Følelsen av at alt det vonde i verden holder på å skje sammtidig. Men så begynte jeg å trappe ned på antidepresivaen sist uke, og de siste dagene har vært overraskende stille. Liksom, stemmene sier hva jeg skal gjøre å si, og de kommenterer hva jeg skal gjøre, men det er ikke et evig mas om alt det fæle som kommer til å skje pga meg. De er roligere. Jeg våger ikke feire, jeg våger ikke rope hurra enda, men jeg prøver nyte det så mye jeg kan.

Nå har jeg vært hjemme noen dager, tilbragt mye kvalitetstid med bestevenn som er hjemme å snur, og skal fortsette å være med fine folk de neste dagene. Jeg planlegger masse gode ting som skal skje de neste ukene og månedene, jeg gjør alt for å finne lyspunkt, for å holde ut og for å ikke falle tilbake til et kritisk punkt der jeg er nær døden igjen. Jeg har vært der alt for mange ganger de årene jeg har vært syk, og nå håper jeg det er slutt. Jeg kjenner at det er mye som er veldig vanskelig, men jeg håndterer ting på en helt annen måte, og jeg kjemper. Sammen med Valen skal jeg kjempe meg ut av dette, det må jeg!

Jeg har vært veldig oppgitt og lei, spesielt av det å være syk. Det å se ting forsvinne, mennesker forsvinne og alt du en gang var forsvinne, gjør noe med deg. Jeg skulle ønske det bare var å bestemme seg for å bli frisk så ble du det, at det ikke tok så forferdelig lang tid. For jeg har vært syk halve livet mitt, og nå trenger jeg se at ting går på frem, ikke bare forsvinner i dårlige dager og perioder. For selv om jeg vet at de vonde dagene vil bli bedre, så vet jeg at det som er bedre fortsatt ikke er bra, og det føles ikke bra å leve i et mellomstadiet der du bare venter på noe. For jeg venter bare på å bli frisk, å ta fatt på livet igjen. Selv om jeg prøver nå, å leve, så blir det litt begrenset og det er trist. Jeg er sliten og jeg bærer på mye vondt selv når det lyser litt der lenger fremme. Men det er mye bedre en bare mørke. Nå er det mørke med et lite lys, og det gir håp.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..