Levende skrekkfilm

Dette kom til en fortvilet kveld der jeg ikke viste hvordan jeg kunne få sagt at nå er det for vanskelig for meg, igjen. Det har dessverre vært mange av de, ting går ikke akkurat som jeg vil de skal gå. Ordene mine er alt jeg har, og når jeg ikke finner de til å forklare blir håpløsheten enda større. I tillegg har jeg ikke snakket med behandler på snart to måneder pga ferie, så psykoseverden har fått lov til å utvikle seg og formere seg uforstyrret. Sannheten er brutal, min virkelighet er brutal, dette er brutalt. For det er sannheten, og sannheten har jeg ikke turt å si på veldig veldig lenge.

 

Hvor ærlig skal du være om følelsene dine? Hvor ærlig skal du være når angsten river deg i filler og du bare vil dø, virkelig vil dø. Skal du si det? At nå dør jeg, tror jeg. At om jeg ikke får det bedre snart, tar jeg det tauet og gjør meg noe. Jeg kan jo ikke si det? Ikke når det er andre som virkelig har det vanskelig. For hvem er jeg? Jeg vil jo bare dø, det er jo ikke så ille, for jeg vil jo alltid dø, sant? Eller ikke sant? Jeg vet ikke, stemmene sier jeg ikke er viktig, at de må fokusere på de andre. Og jeg er enig, ikke fokuser på meg, men jo se meg. Ser du at jeg gråter på innsiden, selv når solen skinner og jeg skinner? Jeg vil ikke vise det, jeg kan ikke si det, for det er ikke viktig. Men jeg er så ensom om det, det er så tomt og svart i brystet mitt, for jeg klarer ikke sette de rette ordene på det. På det svarte, det som gnager hull i meg. Er jeg viktig?

 

«Hvordan går det? Hvordan har det gått?»  «Fint, okei, kanskje ikke helt greit. Men fint, for alt i verden, husk at det har vært fint.» Så kommer det kanskje frem, at det var vanskeligere en jeg sa, men ikke hvor vanskelig, jeg sier aldri hvor vanskelig. Du skjønner det kanskje, at det var veldig vanskelig når jeg ville dø, men igjen, jeg vil alltid dø, jeg er jo kronisk suicidal. For hvordan forklare en følelse det ikke finnes ord for. Hvordan forklare lammende angst, hvordan forklare de største katastrofetanker som finnes, hvordan forklare at et univers du ikke kan se, driver å forteller deg at alt det verste du kan tenke deg vil skje, hvordan forklare en depresjon som har vært der i et tiår, hvordan forklare dette??? Jeg har ikke ordene, jeg jobber med å finne de, men jeg har ikke ordene. For det er for mørkt, for stort. Ingen skjønner omfanget av å ville dø hver dag om du ikke har vært der selv, for ingen vil jo dø, vi skal frykte døden, ikke se frem til den.

 

Jeg kan ikke si de ordene her høyt, for da tar jeg for mye plass, da krever jeg at noen hører. At noen tenker mer en bare ingenting, kanskje? For hvem er jeg til å kreve at noen skal høre på meg, jeg er jo ingen. Ingen skal måtte prøve å forstå mitt kaos. Selv om jeg skulle ønske det, at jeg ikke var så alene, for ingen kan forstå, hvertfall ikke når jeg ikke kan forstå det selv. ?Du lever i en skrekkfilm, som hverken stoppen når du skal sove eller hvile? Det er det jeg gjør, jeg lever i ditt verste mareritt. Et mareritt som bare fortsetter selv om du våkner, og når du endelig sovner igjen, da fortsetter det. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.