EDNOS

Spiseforstyrrelse. En diagnose jeg ikke vil godta. Jeg er jo frisk, jeg ser jo frisk ut. Jeg var syk når jeg så ut som et skjelett, jeg ser det nå, selv om jeg ikke så det da. Men nå? Jeg spiser jo, jeg er normalvektig, hva er problemet da? Jeg vet, innerst inne, at kanskje, kanskje er jeg ikke så frisk som jeg tror. I dag sto jeg over det berømte porselenet igjen. Jeg holdt meg borte fra oppkast ganske lenge så jeg ikke skulle være dårlig til Spania turen, og så jeg skulle klare unngå å kaste opp når jeg var der. Jeg sa i fra når jeg kom tilbake at de måtte være flinke med oppfølgingen etter måltidene så jeg kunne slippe å falle rett tilbake til oppkasthelvete. De var ikke flinke de første dagene så de fikk beskjed igjen. Men nei, de ble ikke bedre. Så nå klarte jeg ikke stå imot lenger, nå lot jeg spiseforstyrrelsen bestemme, og jeg sto der og brakk meg til det halsen føltes som sandpapir og tårene var over hele ansiktet. Glamorøst? Neppe.

 

Jeg kjenner jeg gruer meg til resten av ferien. For om det er slik at hver gang jeg har en ferievikar som dagskontakt ikke får oppfølgingen som jeg skal ha, blir det et helvete, og jeg som skal lade opp til Kreta kommer til å bli slapp og få mangler og dritt igjen. Jeg føler meg slem som skylder dette på de, for det er jo jeg som til syvende og sist tar valget om å kaste opp, det er ikke de. Det er mitt ansvar å kjempe mot sykdommen. Men jeg tar det ansvaret når jeg gir beskjed om at de ikke følger opp, når jeg gir beskjed om at de må følge opp så jeg ikke gjør det jeg vil gjøre. Da tar jeg faktisk MYE ansvar. For nå er jeg ikke sterk nok til å stå imot spiseforstyrrelsen og stemmene som herjer. Jeg hater å ha fastvakt en time etter hvert måltid, jeg har hatt det i over et år nå, og det er slitsomt. Kanskje mest slitsomt for jeg vil kaste opp. Men det har hjulpet, det har nesten fått meg bort fra bulimihelvete.

 

Når jeg var i Spania var jeg overbevist om at alle som så meg gikk rundt og snakket om hvor feit jeg var. Jeg slet skikkelig med å gå rundt meg bikini og vise så mye av kroppen min. Jeg hadde veldig mye angst hele tiden fordi kompleksene mine for kroppen er ganske ekstreme. Jeg spiste, kanskje ikke veldig mye, men jeg spiste. For jeg viste det var viktig for at jeg skulle få en fin ferie. Men nå, og i forkant og egentlig når jeg var der nede også så har det vært veldig vanskelig å få i meg nok. Pga medisiner er jeg veldig kvalm og har ikke matlyst, i tillegg til at jeg ikke vil spise så mye fordi jeg er livredd for å legge på meg. Men nå, nå vil jeg bare ned. Ned, ned, ned. Og jeg hater det, for jeg vet at der ikke gjør meg gladere, det gjør meg bare sykere. Men jeg klarer ikke slå bort tanken på at jeg må gjøre det, at når jeg tar mindre fysisk plass, får andre det bedre. (Ja det høres sykt ut, det er vel sykt også, men stemmene mine gir ikke alltid mening for andre en meg)

 

Når jeg leser mine egne tanker skrevet ned så ser jeg at jeg kanskje snart må godta at uspesifisert spiseforstyrrelse står på papirene mine. Det er ikke frisk, ikke å kaste opp, ikke å være avhengig av andre for å beholde maten du tvinger i deg. Og det å vite at hadde det ikke vært for permnekt og aktivitetsforbud hadde du kuttet ut måltider hele tiden. Helst alle. Jeg er sliten av dette, så jævlig sliten. Jeg vil bare være frisk, jeg vil spise uten dårlig samvittighet, jeg vil se meg selv i speilet uten å få panikk fordi jeg ser så stor ut. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.