Grått og ikke svart

Jeg har mange ganger lyst å legge meg ned for å dø. Bare gi opp, ikke kjempe mere. I går var nok en vond dag, og jeg var så lei, trist og oppgitt. Jeg hørte stemmer i ett sett og kvelden var full av skygger, skikkelser og monster. Ting ingen andre ser, ting ingen andre kan høre, men som er så reelle for meg at jeg blir livredd. Jeg var på veit til å gjøre ting jeg hadde drømt, som absolutt ikke var ting jeg ville. Og det gjør meg så usikker, når stemmer og drømmer nesten får kontroll over meg. Jeg blir redd, redd for meg selv, redd for mine egne reaksjoner.

 

Heldigvis har jeg blitt mye flinkere på å takle disse tingene, før ville jeg ha skadet meg, sluttet å spise, kanskje prøvd å ta livet mitt. Nå snakker jeg om det. Jeg finner frem de farlige ordene som jeg ikke får si høyt, de om hvordan jeg har det og hva som gjør ting vanskelig. Jeg snakker om det som jeg skammer meg over å føle, det jeg er usikker på om er sant. Jeg ringte avdelingen i går og snakket lenge. Jeg burde kanskje ringt før, jeg burde kanskje ikke gått hele dagen og hatt det vanskelig før jeg turte, men jeg gjorde det, og det er stort. «Vi ser at du kjemper, hardt hver dag. Vi ser deg og vi er glade i deg» De ordene gjorde godt langt langt inn i hjerte. Selv om jeg blir litt forvirra. Kan noen virkelig være glade i en som meg? Kan de virkelig se at jeg kjemper, er de der som de sier? Jeg prøver å lære meg å høre på andre og ikke bare på stemmene mine. Prøver lære meg at det de konstant skriker om kanskje ikke er sant. Men det er sant at jeg kjemper, for jeg kjemper hele tiden for å bli bedre, jeg gjør alt jeg kan som er positivt. Jeg kunne valgt å legge meg under dyna og bare blitt der, det frister, mye, men jeg gjør det ikke. Jeg står opp, jeg lever, selv når jeg ikke vil leve.

 

«Du kan ikke slutte å spise selv om ting blir vanskelig når du kommer hjem» Nei, det kan jeg ikke. Jeg skal snart til Kreta, og jeg har tenkt å få en fin sommer i år, til forskjell fra i fjor som ble tilbrakt med aktivitetsforbud. Det var ikke gøy. Jeg skal bade i år og jeg skal være med venner. Jeg vet ting kommer til å bli vanskelig igjen, jeg vet at ting mest sannsynlig blir veldig vanskelig når jeg kommer hjem etter Spania. Men jeg må leve for de dagene og stundene der jeg klarer skyve bort det vanskelige, der jeg er Maria fullt ut. I dag er en bra dag igjen, ja jeg er sliten og jeg har tankekaos og stemmemas, men det er en bra dag. Og de fleste dagene her nede har vært bra eller okei dager. Jeg er takknemlig for hver god følelse jeg får føle, for hvert smil jeg får av andre eller kan gi til andre. Jeg smiler fordi livet ikke bare er svart lenger.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..