Glansbilde

Kveld, 1 juli:

 

Jeg smiler, jeg sier til alle at det er fantastisk. Og det er fantastisk, det er bare det at det jeg lager er et glansbilde, og livet er ganske langt i fra et glansbilde, selv her nede. Nå er jeg utslitt. Angsten er skyhøy, jeg er så kvalm og skjelven at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Stemmene skriker, de roper om hvor fæl jeg er og at jeg ikke må ta opp mer plass her i verden. Det gjør vondt, det er jo slik stort sett alltid, men når jeg er på ferie vil jeg jo helst legge det igjen hjemme. Legge sykdommen i den tomme hylla i klesskapet, der sommerklærne lå. Ta bare med fine ting og gode tanker i kofferten, glemme stemmer og kaos hjemme. Hvorfor går ikke det?

 

Jeg har prøvd dette mange ganger før. Å reise på ferie på tross av sykdom. Det har vært vellykka ferier og mindre vellykka ferier. Det har vært ferier med sting, antibiotikakurer og blod. Det har vært ferier der jeg bevist har pakket med meg barberblad til å kutte meg med, fordi det var den eneste måten jeg viste jeg kunne håndtere de vonde følelsene som kom. Det har vært ferier som har blitt ødelagt av besvimelse og kraftig hjernerystelse, fordi jeg har vært så fanget i spiseforstyrrelsen at jeg hverken har klart å spise eller drikke tilstrekkelig. Det har vært ferier som har gått helt i svart fordi jeg har dissosiert hele tiden. Og det har vært fine ferier, fine ferier der jeg har hatt det greit hele tiden, og blitt kjempedårlig i ettertid. I fjor endte det med sykehusinnleggelse på somatisk når jeg kom hjem fra ferie, med intravenøsbehandling over en lang periode. Fordi stemmene ble sinte på at jeg hadde hatt det bra, så jeg fikk ikke ta inn næring. Det har aldri vært feirer uten noe vondt enten i ferien eller i ettertid. Det er vondt å se tilbake på at så mange egentlig fine ting har blitt ødelagt av sykdom, men samtidig har jeg hatt det fint og opplevd fine ting, og det er de jeg må ta vare på.

 

I dag tok jeg frem kriseplanen og lappen der det står hvem som jobber og som jeg kan ringe til på avdelingen. Jeg håpte egentlig jeg kunne gjemme de og esken med evt. Medisin, men i kveld ble ting litt for mye. Jeg snakket lenge med en av de jeg snakker best med på avdelingen. Snakket om fine ting og vonde ting. Snakket om at jeg ville dø, men også at jeg hadde det fint her nede. Snakket om at ting tar tid, og hun sa jeg var tålmodig, veldig tålmodig. At det var en styrke jeg hadde. Jeg ville jo helst blitt frisk for lenge siden, men jeg skjønner jo at ting tar tid. Og selv om jeg ikke klarer se at ting kan bli bra når jeg har det så vondt som det har vært i kveld, så klarer jeg det til vanlig. Og det er det jeg klamrer meg fast i, håpet som er der inni mellom når ting er bra. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..