Ferietanker

Fremme, uthvilt, fornøyd. I går var en tøff dag, jeg våknet i halv 6 tiden på morgenene og sovnet ikke før rundt 12. Det var reising store deler av dagen, mange mennesker, angst og stress. Jeg var utslitt og sliten når vi kom ned, noe som gjør meg veldig sårbar og jeg reagerer på alt folk sier til meg. Men nå har vi sovet ut, og en ny dag er kommet. Det er sol og 31 grader, bassenget er varmt og innbydende og det er en utrolig glede i å se på lillesøster som storkoser seg i vannet. Jeg smiler, det er godt dette her, å være på favorittplassen min, å få litt sol på kroppen og bare det å slappe skikkelig av. Jeg har vært på perm siden fredag og jeg har enda verken hatt behov for å ringe avdelingen eller tatt evt medisin. For ting går fint, ja jeg var helt utslitt både fysisk og psykisk i går, men jeg opplevde jo at det gikk fint, jeg mestret det. Jeg er fullstendig forberedt på at det kan komme vonde dager og at jeg kan bli dårlig, men jeg skal klare det, for det går over og jeg får det bra igjen, det vet jeg.

 

Det absolutt vanskeligste med å være her er å måtte forholde meg til kroppen min. Hver gang jeg går forbi speilet stopper jeg opp, ser, og blir kvalm. Hver gang jeg ser ned på lårene mine og magen min ser jeg bare fett. Det gjør vondt, for det er ekkelt å bare se feil med seg selv. Å ikke klare tenke på noe annet en magen som er der, på lårene som ser for store ut, på alt som er i feil størrelse. Maten går fint, ironisk nok. Jeg spiser det jeg vil, stemmene skriker og tankene herjer, men jeg er blitt så god på å overse de. Men når jeg blir tvunget til å forholde meg til kroppen min konstant pga lite klær, blir alt plutselig verre. For selvhatet er så intenst. Etter 10 år med ekstremt kroppshat, spiseforstyrrelser og sulting er kroppen min noe jeg ikke klarer se realistisk på. Den er stor uansett hva jeg veier, og uansett hvor tynn jeg har vært har jeg alltid bare sett fett. Og jeg har blitt såpass frisk at jeg skjønner jeg er normalvektig, jeg ser det på vekten selv om jeg ikke klarer se det på kroppen. Og jeg vet kroppen min er normal, likevel klarer jeg ikke få bort tanken på at alle går rundt og snakker om hvor stor jeg er.

 

Jeg vil helst være veldig frisk, og ikke ha alle tankene og stemmene i hodet som kommenterer og befaler. Jeg vil ikke ha angst, jeg vil ikke være trist. Men jeg er på vei mot noe bedre, og syk er jeg og vil nok være ganske mye lenger, kanskje for alltid. Men jeg er på vei mot noe bedre. For 2,5 år siden var jeg syk og bare syk, jeg var ikke Maria. Nå er jeg meg, på godt og vondt. Jeg er syk, men jeg er frisk også. Jeg er på ferie, jeg reiser rundt, jeg er for første gang på mange mange år glad. Jeg skulle så klart ønske noen kunne knipse med fingrene for å gjøre meg frisk, men nå ser jeg at prosessen jeg er i hjelper, og det er godt. Så nå feirer jeg at det er ferie, at jeg er i Spania med de beste folkene på jorden, familien min som jeg setter høyere en høyest. Jeg smiler fordi dette er faktisk ikke den siste ferien min, jeg skal av gårde med Michelle i slutten av august også, noe jeg ser så veldig frem til. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.