Sommerfugler

Jeg kjenner det kribler litt i kroppen. Yr lokker meg til Spania med 30 grader og sol, bort fra 12 grader og pissregn, JA TAKK! Tidligere i uka satt jeg i senga på Valen og skalv av angst med tanke på turen, jeg var bare så veldig redd for alt som kanskje kunne skje. Jeg har vel strengt tatt gjort det hele den siste uka, og selv om jeg så fram til turen, gruet jeg meg kanskje mest. Men nå som jeg er hjemme og rundt familien og kofferten står klar på gulvet kjenner jeg reisefeberen i kroppen. Jeg skal være med på hele ferien for første gang på 3 år! I fjor var jeg en uke i Spania, selv om familien min var der 2 uker, og året før var jeg ikke med på ferie. Men nå skal jeg, og jeg kjenner det er godt, for ting går bedre en på mange mange år, og sol skal bli himmelsk! Det er skummelt å kjenne på alle følelsene som plutselig er i kroppen, alle jubler for at jeg føler dem, men det er ikke bare gøy. For det er veldig mange vonde følelser også. Men også det å føle fine ting er rart, jeg skal jo ikke føle fine ting, stemmene mener hvertfall ikke at jeg fortjener det. Men jeg gjør det, jeg føler fine ting, kanskje ikke så lenge om gangen, men de er der. Og det er godt, godt men vondt.

 

Jeg har vært hjemme siden fredag, bakt, spilt spill, badet, besøkt oldemor og morgen blir det bursdagsfeiring for lillesøster og tur ut med verdens beste Elisabeth. Jeg kjenner mye på følelsen av takknemlighet, for det er ikke en selvfølge å ha en så fantastisk sverm av mennesker rundt seg som jeg har. Familien min som løfter meg opp, opp fra det som har vært en vanskelig uke, og tar meg med til Spania med den største selvfølge. Jeg sa til mamma at jeg skulle bli med til jeg fylte 40, noe hun ikke var heeelt enig med. Men ja, mindre en to døgn til avreise, jeg gleder meg. Ja, GLEDER meg. Det er sykt, den følelsen har jeg ikke hatt på det jeg kan huske. For livet mitt har vært så fylt opp av depresjonen at jeg ikke har følt noe annet en bunnløs sorg. Nå føler jeg bunnløs sorg, men med glimt av glede. Og det gir meg mer håp en noe annet, at jeg føler noe annet en bunnløs sorg.

 

Det skumle med at ting er bedre er at det er veldig mye som ikke er bedre. Jeg har slitt mye med tanken på at ingen sikkert ser hvor vondt jeg egentlig har det, siden jeg smiler så mye, og føler så mye. For alle er så glade for at ting går på frem. Men jeg har snakket mye med personalet om det, og de sier de ser, de ser at jeg strever, veldig. De ser at jeg kjemper hver eneste dag. De sier de ikke er født i går, at de vet det tar tid, og at jeg skjuler det meste når jeg er ute. Og jeg er så glad for det, for det er så ensomt når folk bare ser fasaden, men de kjenner meg, og de ser det jeg ikke alltid viser.

 

Hva om livet faktisk er for sånne som meg også? Hva om alle som sa jeg ikke kunne bli frisk tok feil? Jeg vet ikke, jeg håper. Og de rundt meg tror. Og nå skal jeg på ferie og KOSE meg, virkelig ha det fint, og for første gang på mange år ikke bare undertrykke alle følelser, men føle både på det som er godt og det som er vondt. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..