TAKKNEMLIGHET

Jeg smiler, jeg tror faktisk at enda en vond nedtur er over. Jeg overlevde å bare se at verden var vond og grusom, jeg overlevde å ikke ville leve. Det er noe rart med å se tilbake på dager der du ikke har sett ende på hvor vondt det kan gjøre, du ser at det fine rundt ikke gir deg noe, for du ser det ikke. Men i ettertid, i ettertid ser du alle som var der, som støttet og som fant lyspunkt i det svarteste svarte. Du ser at fine ting skjedde, du ser at latteren faktisk var virkelig den dagen da du matet svanen med pizzarester, du ser at ting var ikke bare svart. Jeg vil ikke være hun som bare maser om at ting er svart, jeg vil ikke klage. Men jeg vil vise at det kan være ille, men at det går bra igjen. Jeg vil vise at livet ikke alltid er en reise på rosa skyer, men at det er verdt å kjempe, for det vet jeg at det er.

 

Jeg har vært gjennom ting den siste tiden som ingen skulle opplevd. Men jeg oppdaget da også hvor mange jeg har rundt meg. Hvor mange som sto klare til å ta meg imot når jeg falt. Jeg fant trøst og støtte, jeg fant forståelse og fortvilelse, men mest av alt så jeg kjærlighet, kjærlighet mot meg! Tenkt det, når jeg ikke skjønner at 1+1=2 står de rundt meg og løfter meg opp. Med kjærlighet. Jeg har grått mange tårer, vonde tårer, og de har grått med meg. Jeg har måttet omgjøre på alt jeg har tenkt om meg selv, og de sto der og fortalte meg hvem jeg var. Hvor snill jeg var. At jeg var en god person. Og uten de hadde jeg ikke klart det, klart å tro at jeg kunne være det. Men de sa det, alle, og jeg velger å tro på det.

 

Jeg er så takknemlig for de menneskene som alltid er der. Uansett om de får betaling for det eller ikke. Valen har omkranset meg og gitt meg alt de kunne gi. De har støttet, de har bannet, de har forstått og de har klemt. De har vist meg at jeg er verdt noe, når jeg selv har følt at jeg var et ingenting. De har gitt av seg selv og de har vist enda en gang at jeg er mer en bare en pasient. Vennene mine og familien min har støttet meg på alle områder. De har vært der uansett når jeg har trengt å prate, de har stilt opp enten gjennom telefon eller med en klem. Alle har vært så ekstremt gode, og jeg ser igjen og igjen hvor heldig jeg er.

 

Så jeg vil takke. Takke for de som står bak meg og skyver meg frem. Takke for alle som heier på meg, også når jeg vil gi opp. For jeg er så takknemlig, jeg får hjelp, jeg har verdens beste familie og verdens beste venner. Takk for dere, takk for at jeg ikke står alene. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..