Update

På 17.mai gråt jeg for første gang på 2,5 år. Jeg lot salte tårer treffe madrassen og håret til mamma. Det var vondt, men det var godt. Vondt fordi jeg var så sliten, godt fordi jeg fikk ut litt følelser, endelig. Jeg prøver veldig å holde meg oppe for tiden, men sliter med at jeg møter veggen gang på gang. Jeg smiler, er med, planlegger, for så å ligge i fosterstilling og hulke en time senere. Jeg vil så gjerne være frisk. Jeg lengter så etter å leve, å leve helt og skikkelig. Men jeg vet at om jeg noen gang kommer dit, så er det i så tilfelle lenge til. Og det er vondt. ?Jeg har håp? og ?Jeg vet du kommer til å bli frisk? får jeg høre, og det er godt, at noen tror på det jeg er redd ikke kan skje. Det tar bare lang tid, men jeg er omringet av så mye godhet, så jeg er ikke alene.

 

Jeg har hatt mye smerter i det siste, smerter som holder meg våken, smerter som begrenser aktivitet. Jeg har vært livredd for tilbakefall, for at medisiner skal slutte å virke. Jeg har også fått time hos psykiater i Oslo for vurdering på om jeg har fått psykiske skader etter påkjørselen, og da om jeg har rett på erstatning. De avsluttet egentlig forsikringssaken min for et år siden, men da var konklusjonen at jeg ikke hadde fått noe psykiske plager i ettertid, så vi klaget. Nå er jeg redd og bekymret for hva som kommer til å bli sagt og tenkt, men jeg håper jeg får forståelse og at han eller hun forstår at omtrent alt kom etter skaden. Jeg er mest opptatt av at jeg skal bli forstått, at det ikke skal være feil i saken, at erstaningen jeg får skal være riktig.

 

Jeg skal gjøre mye fint fremover, jeg skal på perm med Michelle til uken, til bestevenn i Bergen til helgen, Spania i juni/juli og Kreta med Michelle i august. I dag farget jeg håret lilla og jeg gjør virkelig alt for å finne fine ting så jeg ikke skal bruke spiseforstyrrelsen som selvskading og ikke kan kunne gjøre noe. Jeg er vanvittig takknemlig for alle rundt, for de som støtter og for de som ber. Takknemlig for at selv om jeg har mistet mange pga sykdom, har nye gode dukket opp. Takknemlig for at jeg får behandling og for at jeg faktisk ser fremgang. Jeg håper jeg kan bli frisk, at jeg skal få leve igjen. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.