Å grave meg opp fra mørket

Har jeg gått meg vill igjen, hva er dette svarte som henger over meg? Hvorfor er det så vondt å puste, så vondt at jeg vil slutte. Hvorfor klarer jeg ikke være så positiv inni meg som alle ser meg som? Hvem er jeg egentlig, hun som smiler eller hun som har det vondt. Jeg tror jeg er begge. Jeg trenger snakke, men jeg klarer ikke åpne meg skikkelig opp for noen. Jeg klarer si jeg vil forsvinne, jeg klarer si ting er mørkt. Men jeg klarer ikke si hvor nære jeg balanser fra kanten, jeg klarer ikke grave ned til det som virkelig er ille. I tillegg er det så vanskelig å stole på nye personer, og jeg klarer ikke åpne meg opp for behandler. Jeg blir så sint på meg selv for det, fordi jeg tenker jo at jeg burde klare det nå, men det er så mange som har sviktet meg og gitt meg opp, så jeg klarer det ikke. Og så sliter jeg med å ikke tro at behandler vil gi meg opp. For jeg har ingen garanti for det, for jeg kjenner henne ikke godt nok, hva om hun ikke gjør som de har sagt og skriver meg ut før jeg er frisk?

 

Det har skjedd så mye i livet mitt som har satt dype spor i meg. Som de behandlerene som har ignorert ting jeg har sagt, gitt meg beskjed om at det er langt fra tanke til handling, og sier til en veldig suicidal meg at jeg ikke kommer til å gjennomføre noe. De som har sagt at jeg bare har noen små problemer, og tar opp plass med å spørre etter hjelp. De som ikke har trodd det jeg har fortalt, de som bare har sagt jeg lyver og finner opp ting. Når jeg ble møtt av overlegen midt på natten på ungdompsyk for å vurderes til akuttinnleggelse, og fikk beskjed om at jeg var kronisk suicidal og at sånne som meg kunne ikke hjelpes. Jeg har hundre slike historier, jeg har kommet gråtende ut av timer med behandlere så vanvittig mange ganger. Jeg har møtt mer motgang en forståelse, og jeg har møtt mer uvitenhet en hjelp. De ødela mitt syn på helsevesenet, og jeg har måttet bygge det opp på nytt disse siste årene.

 

Nå er alt jeg fokuserer på å holde ut en dag av gangen. Å kjempe, å spørre om hjelp når trangen til å dø er for stor. Å ikke gi opp, selv om det er det stemmene vil. Å gi hjelpen en sjanse, en sjanse til å gjøre meg frisk nok til å få det bra. Jeg har kommet et stykke på veien, og jeg er uendelig heldig som får den hjelpen jeg får, så jeg får prøve tenke at jeg fortjener den, og akseptere at dette kan ta tid. For mer en noe så vil jeg jo bli frisk, men tanken er like surrealistisk som den er skummel. Men jeg håper jeg snart tør å håpe, tør å tro. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.