Kroatia

Når jeg satt med intravenøs og ikke klarte hverken spise eller drikke for en måned siden, skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle klare komme meg hverken på drilliade eller til Kroatia. Jeg ville bare avlyse alt og fortsette i det mønsteret jeg hadde laget meg. Det virket lettest, da var stemmene roligest, da slapp jeg føle så mye for jeg var så utmattet. Heldigvis ga ikke det rundt meg opp, og etter en million samtaler og motivasjonstaler klarte jeg se at jo dette var ting jeg ville, og som jeg skulle klare gjennomføre. Så jeg begynte å spise og drikke litt igjen. Men fordi jeg har tullet så med mat og inntak i så mange år, blir jeg mett bare jeg ser på mat. Jeg har ikke matlyst, og alt jeg spiser, spiser jeg fordi jeg vet jeg må. På Valen har de sagt jeg må følge kostlisten, ellers blir det hverken aktiviteter eller permisjoner. Men jeg har ikke vært i nærheten av å klare det, og jeg har fått den ene talen etter den andre om at jeg må spise mer om jeg skulle få lov å reise, og jeg har kjempet så hardt, men jeg var på et tidspunkt veldig redd for at de ikke ville la meg reise. "Det eg ikke forsvarlig når du spiser så lite" sier de til meg, når jeg føler jeg spiser hele verden og enda mer.

Nå er jeg hjemme etter en lang reise hjem fra Kroatia. Jeg har hatt en helt fantastisk tur, blitt kjent med masse fine folk som har inkludert meg som om jeg var en del av laget, og bare ja, jeg har kost meg. Det har gjort godt å smile og le, det har vært godt å være i varmen og det har vært gøy å få se så mye drill. Jeg har festet med kjempeflinke drillere, og sittet med samme bord som store forbilder. Jeg føler alt jeg har gjort er å spise, men jeg må spise veldig ofte siden jeg spiser så lite om gangen. De er ikke alle dagen jeg har vært like flink, noen dager har jeg nesten ikke spist. Men jeg har kjempet og jeg har prøvd, og jeg besvimte ikke som alle var så redde for, og egentlig er jeg ganske fornøyd med å ha overlevd en ganske veldig hektisk tur. Det vanskeligste med å reise slik er at jeg viser kun den friske siden av meg selv. Jeg smiler, ler, arrene i huden min har bleknet, og jeg snakker ikke om hverken hvor jeg er, hvordan jeg har det eller hvem jeg egentlig er. Altså jeg er jo den friske delen av meg også, og det er den delen jeg vil være, men det føles så falskt når jeg vet hvor mye mer det er. Jeg skulle jo egentlig vært med på poms laget, men det vet ingen for jeg kom meg ikke på audition "for det var ikke medisinsk forsvarlig"

Jeg gruer meg til å komme tilbake til hverdagen, for hver gang jeg fortrenger tanker, følelser og stemmer så intenst som jeg har gjort nå, kommer det et massivt krasj. Jeg er redd for hva det vil gjøre meg kroppen min. Jeg er redd spiseforstyrrelsen tar helt over igjen, for jeg vet ikke kroppen min klarer enda en runde med at jeg behandler den elendig. Jeg er redd stemmene blir så sterke at jeg ikke klarer stå imot de. Jeg er redd alt blir overveldende vondt. Jeg er så lei av at det er sånn. At jeg aldri kan ha det fint uten at det blir et helvete etterpå. Jeg er så forbaska lei av å være syk. Av å være innlagt. Jeg vil ikke vente på svar om jeg får uføretrygd. Jeg vil leve, gå på skole, jobbe og ha det bra. Det er ikke så mye å be om, er det?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..