En spiseforstyrret tanke

Jeg står foran speilet og svelger, svelger ned i en hals som føles for trang. Kroppen som reflekteres gjør meg kvalm, virkelig fysisk kvalm. Jeg hater synet av fettet som henger overalt, av lårene som presses sammen, av magen som føles alt for stor. Jeg vil gråte, men alt som kommer ut er et lite hikst. Det gjør så vondt å hate seg selv så sterkt. Å se på kroppen sin som alt for stor, selv når du vet den er helt normal. Det er så vanskelig å få folk til å forstå uten at de føler jeg mener noe om deres kropp, for det handler ikke om det. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hvordan andre ser ut, for jeg synes de er fantastiske ut fra hvordan de er, ikke hvordan de ser ut. Men med meg selv så føler jeg ikke at noen kan like en person som ser så fæl ut som meg. At ingen kan elske et monster.

 

Alt jeg ønsker er å kunne akseptere den jeg er. Å akseptere kroppen, akseptere hvordan jeg er overfor andre, akseptere hvem jeg er. Alt jeg vil er å kunne stå foran speilet å tenke at ja, jeg er helt ok. Jeg skulle ønske jeg kunne kle meg og tenke at jeg så fin ut i dag, istede for å skifte antrekk 3 ganger og fortsatt føle meg for tykk til å gå i det jeg går i. Jeg skulle ønske jeg kunne godta at jeg har en kropp, og at den kroppen faktisk ikke har det godt når jeg driver og presser den med for lite mat og drikke. Jeg skulle ønske det. Men slik det er nå så klarer jeg ikke gi den det den trenger. Jeg presser i meg mat, men det er porsjonene til et lite barn, ikke en voksen kvinne. Jeg bygger fortsatt kroppen opp etter jeg sluttet å spise, men jeg er helt ærlig redd for at jeg bare bryter kroppen ned.

 

Jeg skulle også ønske jeg kunne ta en bit sjokolade og kose meg med den, istede for å få dårlig samvittighet når jeg kjenner søtsmaken på tunga. Jeg skulle ønske jeg kunne spise middag uten å føle meg skyldig, som om jeg skulle begått mord. Jeg er så sliten av spiseforstyrrelsen, av at den kontrollerer meg. Jeg er sliten av å bli kontrollert. Sliten av å ikke ha mine egne tanker rundt kropp og mat. Av at alt jeg tenker og føler rundt det blir preget av spiseforstyrrelsen. I tillegg er jeg redd. Redd fordi mensen uteblir, kommer for sent, og er ustabil. Redd for at kaliumet er for lavt, b12 er for lavt, at jeg har utviklet benskjørhet etter 9 år med spiseforstyrrelser, at hjertet mitt ikke har det bra. Ja, alt egentlig. Jeg er redd for at jeg faktisk ødelegger kroppen min i en alder av 20 år, at jeg virkelig ødelegger den. For det vet jeg ikke. Og jeg klarer ikke ta min egen spiseforstyrrelse så alvorlig, selv ikke når jeg sitter der med intravenøst og de truer med tvangsernæring. For det har jo vært sånn så lenge, og siden ingen her ser ut til å kunne hjelpe meg med det, så kan det vel ikke være så farlig? 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.