Hver dag en ny kamp

Det går opp og ned, mest ned, helt ærlig. Jeg sliter veldig med maten, det er en ny kamp hver dag. Og om jeg skal få reise hit og dit, om jeg skal få gå til fysioterapeuten, om jeg skal få reise på perm, det er et evig spørsmål. ?Bare litt til, bare en smoothie til, bare et knekkebrød til? MEN JEG VIL IKKE HA LITT TIL. Jeg vil helst bare sulte meg i hel, rolig og uten at noen bryr seg. Det er så tøft, så umulig. Jeg vil jo mest av alt være frisk og spise hva jeg vil uten at det skulle vært et problem. ?Du kan ikke reise til Kroatia om du spiser så lite som nå? Men hæ, jeg spiser jo så mye?? Jeg føler alt jeg gjør hele dagen er å spise og ha den forbaska fastvakten som forfølger meg etter hvert måltid. ?Vi må legge en plan? Hadde du bare vist hvor lei jeg er av disse planene, jeg klarer jo aldri følge de likevel. Og så skal de avgjøre skjebnen min? Jeg skal til Kroatia, det skal jeg uansett. Så om jeg må spise en hval og drikke 7 liter vann så skal jeg heller klare det. For jeg vil jo dit, jeg vil jo det.

 

Jeg var på skjerming fra 6 mars og til i går. Så endte jeg opp på skjerming igjen på kvelden for jeg var så dårlig. Jeg hadde så sterk skadetrang at jeg seriøst vurderte ødelegge snart 1,5 år uten å kutte meg på kroppen. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om at jeg hadde kjempet som en tulling for å få det til. Og så kom trangen til å bare ende alt, og heldigvis har jeg en fantastisk primærkontakt som kom inn til meg og snakket, lenge, og jeg fikk satt ord på litt av kaoset. For det var virkelig det det var, skikkelig kaos. Det kunne endt i går, det kunne blitt et punktum på livet mitt, i dag er jeg litt glad det ikke gjorde det. Selv om stemmene er der og plager og roper, så står jeg imot og er ikke død og urørlig. Jeg lever og jeg er tilbake på rommet mitt. Jeg spiser nøtter og drikker cola zero for å trosse stemmene og for å forberede meg til tur.

 

?Hvertfall 2 år til? Sa primær til meg. ?Vi, alle tenker du trenger være her i et lengre løp for å få den hjelpen du trenger? Men jeg skjønner det egentlig ikke, hvorfor skal jeg få så god hjelp når det sitter så mange der ute som ikke får hjelp, hva gjør meg fortjent til det? Hva gjør at jeg kan godta den hjelpen? Jeg føler jeg er hun som aldri kan bil frisk, som bare surrer rundt inne på et psykiatrisk sykehus, som er et håpløst tilfelle de helst burde gitt opp for 2 år siden. Jeg er ikke et godt nok menneske til å motta så mye kjærlighet og forståelse, jeg er jo ikke det. Jeg føler hvertfall ikke det. Om 2 år har jeg vært her i over 4 år, i begynnelsen når de snakket om en lang innleggelse sa de 6 måneder, og jeg syntes det var skummelt lenge. Skulle ønske jeg kunne spole frem og se om jeg faktisk kunne bli frisk, at det var poeng i å satse på meg. Jaja, jeg venter nå fortsatt på den dagen de kommer inn til meg og sier det er håpløst, at jeg er for syk til å være her, at jeg skal hjem. Men jeg håper jo de holder det de har lovet, og som de enda ikke har brutt. De gjør nok det, og jeg fortjener det ikke. 

En kommentar om “Hver dag en ny kamp

  1. du har både vett nok,
    Mot nok og ro nok.
    Og du er både bra nok,
    Sterk nok og god nok
    Du er den blomen du skulle vera
    Kom med dine draumar, kom med di tru
    For ingen er som du.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..