Å leke med døden

Det gikk 8 dager fra jeg bestemte meg fra at nå skulle jeg dø, til noen klarte å finne noe jeg kunne klare å kjempe for. Til jeg klarte å kjøpe at de var glade i meg, og at de ikke ville jeg skulle dø. Jeg tvilte kanskje ikke på at de var glade i meg, for det fikk jeg høre fra absolutt alle, og at jeg var fantastisk, unik, verdifull, og alt det der. Jeg bare ville ikke at det skulle være sant, for det er ganske ensomt å ville dø, egentlig, man stenger verden og alle i den ute. Men det gikk 8 dager helt uten mat og drikke, der jeg følte meg tvunget til å ta imot intravenøsen som skulle redde livet mitt. Når jeg søndag kveld ble kjempedårlig fysisk, og alt legen kunne konkludere med var at kroppen min hadde vært for lenge uten mat, ble jeg bare kjempeglad og tenkte jeg kom til å forsvinne sakte den natten. Jaja, jeg håpte hvertfall.

 

Så begynte jeg å innse at de faktisk ikke hadde tenkt å la meg dø. At de faktisk så på meg på den måten her også, som verdifull og snill. At de var glade i meg. Så fikk jeg dårlig samvittighet overfor personalet også, slik som jeg allerede hadde for de i familien min og de vennene mine som var med på å se meg sulte meg halvt i hel. Og så begynte mamma å snakke om Kroatia turen jeg skal på om under en måned, og minte meg på at jeg faktisk hadde sett frem til dette. Og at de IKKE ville lide om jeg spiste, heller motsatt. Men stemmene sa jo at de ville lide, og at jeg ikke fortjente mat. Så fy søren, det ble ord mot ord. Heldigvis (tror jeg) bestemte jeg meg til slutt for å spise litt igjen, for dette førte likevel ikke dit jeg ville, de truet jo med tvangsernæring…

 

Jeg gråt nesten når jeg tok den første munnfullen med grøt. Det smakte ikke godt, det føltes feil, jeg var jo ikke sulten. Sultfølelsen var langt borte. Stemmene ropte, dette var feil, dette var galt. Jeg klarte kanskje 5 skjeer, før jeg var stappmett. Dagen etter, samme problem, klarte 5 skjeer, og 5 nøtter, altså ingenting. Så intravenøsen, og I.v stativet (som vi døpte Pål(e)) var med meg. Frem til i dag. Jeg fikk ny veneflon, for det var 3 dager siden siste bytte, og 1 liter væske. Så hadde jeg samtale med behandler, og vi ble enige om at om jeg spiste litt og drakk nok, så kunne jeg slippe mer intravenøst. HURRA. Gleden ble forholdsvis kortvarig, for rett etterpå fikk jeg beskjed om at kaliumet min var stupende, og om jeg ikke gjør noe, og den går ned mer må jeg få det intravenøst. Jaja, neinei. Sånn kan det altså gå, spiseforstyrrelser er veldig mye mindre glamorøse en de sier, just saying.

 

Faren er kanskje ikke helt over enda, jeg klarer jo å få i meg minimalt med mat, og jeg skal liksom drikke 2 liter. Men nå kjemper jeg hvertfall, jeg kjemper for livet mitt som jeg bare ville gi slipp på. Det totale mørket jeg var nedi har lettet litt, ikke mye, stemmene er like sterke og makten de har på meg er enorm. Men det verste mørket, det er borte. Jeg tenker ikke konstant på at jeg vil dø, det preger ikke alle situasjoner jeg er i. Det er fortsatt uutholdelig å leve, det er det, jeg skal innrømme det. Men på en eller annen måte så takler jeg det. ?Du skal bli frisk, det er jeg helt sikker på? sa studenten til meg. Og når en som har kjent meg så kort kan tro på det, ja da kan vel kanskje jeg også åpne opp for at det er en mulighet for det. At livet kan bli noe mer en dette. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.