Traumer

Jeg har opplevd mange typer traumer. Jeg ble påkjørt og var sekunder fra å dø. Jeg ble innlagt på psykiatrisk avdeling tre timer hjemmefra som 16 åring, noe som for meg var så skummelt at jeg fortsatt gjenopplever det. Jeg har opplevd så vonde og opprivende behandlere som har behandlet meg så dårlig at du skulle tro jeg ikke var et menneske som trengte hjelp, men en forbryter som hadde gjort noe alvorlig galt. Og jeg har tatt ect, på en avdeling der jeg ble møtt med strenge regler og ingen forståelse. Der jeg fikk kjeft for at jeg var dårlig, der jeg fikk streng beskjed om at kuttet jeg meg en gang til fulgte ikke de meg på legevakten, da fikk såret bare være åpent.

 

Noen av disse vil nok mange bare trekke på skuldrene å tenke at jeg burde takle. Og stort sett gjør jeg det, men marerittene på nettene vil ikke ta slutt, og flashbacks til vonde ting er noe jeg sliter mye med. Spesielt ect behandlingen. Fordi det er noe jeg ikke klarer huske, fordi det tok med seg hukommelsen mine er det ekstra ekkelt når jeg våkner fra et mareritt der jeg har gjenopplevd noe jeg ikke husker. Når jeg kjører forbi sykehuset i Haugesund, eller enda verre skal inn der, har jeg så panikkangst at jeg hverken klarer snakke, fokusere eller fungere. Alt som går gjennom tankene mine er de få tingene jeg husker derfra. Skjermingen, når jeg ble latterliggjort fordi jeg skadet meg, når jeg innså at jeg hadde  null verdi for de som jobbet der. Jeg var bare en pasient, en pasient som bare skulle oppbevares der mens jeg tok ect behandling. De trengte hvertfall ikke snakke med meg når jeg satt og ristet av angst, eller var bortreist i psykose verden. For jeg var ikke verdt det.

 

Selv om det er 1,5 år siden sliter jeg fortsatt med hukommelsen. Jeg glemmer navnene på de som jobber her. Jeg glemmer samtaler jeg har hatt og detaljene i de. Jeg må spørre på nytt og på nytt, for jeg både glemmer og sliter med konsentrasjonen. Det er ekkelt, for det var aldri slik før. Og jeg ble ikke trodd når jeg var på oppfølging etter ectén, for det var ikke vanlig å glemme så lenge etterpå. Men når jeg var under behandling var det så ille at jeg glemte navnene på søskena mine, jeg glemte jeg egentlig var til behandling på valen, jeg glemte hvilken årstid det var, jeg glemte alt. Og alt fra oppholdet der er det mennesker som har fortalt meg, eller som jeg har skrevet ned til meg selv, og så gjenopplevd gjennom ordene mine.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne få fred fra tidligere ting som har skjedd, tidligere ting som har blitt sagt. For noen mennesker i psykiatrien har ødelagt så utrolig mye både i og med meg. De har ødelagt troen jeg en gang hadde på at jeg kunne få hjelp, at jeg kunne bli frisk. Jeg føler meg ødelagt. Jeg er ødelagt. Men behandler sier jeg ikke er ødelagt, at jeg kan hjelpes. Jeg også. Det bare føles så vondt når jeg har ting etter ting etter ting som er feil og i veien med meg. Jeg føler ofte problemene vokser i stede for å bli mindre, så jeg aldri kan oppnå å bli kvitt de. Som spiseforstyrrelsen, som begynte som en bivirkning på at jeg aldri hadde følt meg bra nok, som endte opp med å kontrollere hele livet mitt. Og ectén som bare var en behandling, men som endte opp med å gjøre skade på hukommelsen, og gi næring til PTSDen. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.