fra vondt til verre til litt godt

Kl:06:30

Hendene mine skjelver, jeg har kramper i kroppen, jeg sov ikke lenger en noen timer oppstykket søvn frem til klokka 4. Jeg drømte jeg spiste, og våknet i full panikk, for kroppen min fortjener jo ikke mat. Jeg drømte at jeg drakk, og tenkte at nå er alt ødelagt. For jeg skulle jo forsvinne helt, denne gangen skulle jeg ikke godta forslag om mat og drikke. Jeg hadde håpet (okei innerst inne ville jeg vel at de skulle hjelpe meg) at ingen sa eller så noe, og jeg forsvant.

 

Kl:13:30

Men i stede har jeg forvirret meg inn i dette helvete på nytt. Dette kjempe mot personalet, men mest av alt kjempe mot meg selv. Nå går pose nr.2 med intravenøst inn i meg. Først glukose, så saltvann. Det er vanskelig å takle dette. Å få det som jeg må ha for å leve inn i kroppen, når jeg ikke vil leve. Jeg føler meg bedre, jeg skjelver ikke like mye, og hjerte har roet seg litt ned, men likevel, likevel har jeg det verre. For stemmene skriker, de skriker jeg må dra ut veneflonen, men for hva grunn da, at de skal sette den inn igjen med makt? Jeg har jo litt fornuftige tanker igjen, jeg skjønner jo at dette ikke er noe jeg styrer over lengre. Jeg må godta deres form for hjelp oppi dette.

 

Kl:18:30

Jeg har hatt mange gode samtaler i dag, med fine mennesker som har tatt seg tid til å snakke med meg. Jeg føler meg ofte som verden heldigste menneske, altså verdens heldigste syke menneske. For jeg får så mye omsorg, jeg får så mye hjelp. Kanskje går det ikke fort. Kanskje må jeg bare ignorere alle som sier de ikke kan hjelpe meg her, for de sier faktisk her at det kan de. Og jeg må tro på de, jeg må faktisk tro at det de sier er sant. At de har hjelpt folk som meg før, som systemet hadde gitt opp, som ingen trodde kunne bli friske. Og hallo, som jeg føler jeg har fått prentet inn i pannen, jeg er bare 20, jeg kan ikke gi opp nå. Jeg klarer kanskje ikke spise/drikke akkurat nå, men jeg skal søren meg bli frisk fra dette helvete også en gang. Jeg håper jo det blir snart, det har jeg håpet i snart 9 år. Men jeg må ta tiden til hjelp, dette er det jeg har slitt med lengst av alt. Men jeg skal vinne

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.