Tilbakeblikk

Jeg ser meg tilbake, tenker på alt jeg har gjort, alt som har skjedd. Hvordan jeg er blitt den jeg har blitt, hvordan livet mitt utformet seg. Jeg tenker tilbake på barneårene, da jeg som 5 åring slo meg så hardt i hodet at tårene samlet seg i øyenkroken, men jeg ikke ville gråte, for jeg ville ikke være til bry. Jeg husker jeg alltid passet på å gjøre alt jeg skulle, riktig, og i tide. Jeg var livredd for å få kjeft, for å ikke være god nok. Når jeg begynte på skolen fant jeg meg aldri til rette, det var for mye mennesker som ville bestemme over meg, som viste meg og sa til meg at jeg ikke var god nok.

 

Når jeg ble eldre fant jeg meg overlevelsesstrategier. Jeg leste, jeg leste og leste og leste. Jeg leste ut alle barnebøkene de hadde på biblioteket, og så ungdomsbøkene og så tunge lange bøker om krigen. Det ble mitt univers, et univers jeg kunne leve meg inn i, der jeg kunne ha det fint sammen med, eller dele sorgen med noen. Men jeg ble eldre, og jeg fant min plass i klassen. Men usikkerheten ble med meg, og jeg var så redd for å miste de vennen jeg hadde fått at jeg ville gjøre alt for å beholde de. Hodet mitt og meg konkluderte med at om jeg bare hadde blitt litt tynnere ville de like meg bedre. Så jeg slanket meg, sultet meg, og trente og trente og trente. Når jeg var 11 år var jeg så fanget i slankingen og treningen at det var blitt noe sykt, en spiseforstyrrelse. Selv om jeg aldri tenkte på det som noe sykt, for uansett hvor ille det var, så var det bare en del av hverdagen min.

 

Det var ikke før jeg var 15, og hadde levd de siste to årene i et smertehelvete etter påkjørselen at jeg skjønte at ikke alt var helt som det skulle. Jeg planla å dø, jeg skadet meg og mest av alt, jeg var så svekket fysisk av spiseforstyrrelsen at jeg hadde vondt i kropp og bryst, svimlet og besvimte. Jeg husker jeg tenkte at vanlige folk vil ikke dø, friske mennesker kuttet seg ikke opp så blodet rant. Etter hvert når jeg innrømte at noe var galt, og mennesker og fastlegen og BUP ble koblet inn, ble ting verre. For jeg satte ord på alt det vonde som hadde bygget seg opp fra jeg var liten. Jeg fortalte lite, og uttrykket meg mest igjennom handlinger, men likevel, likevel gjorde det så vondt at jeg ble glad når de ville gjemme vekk følelsene mine med antidepressiva.

 

Når jeg tenker tilbake på de 5/6 årene mine i psykiatrien blir jeg trist. For jeg ser en jente som kjempet, som virkelig prøvde alt behandlere sa, som åpnet seg på nytt og på nytt og som ville bli frisk. Men som i stede ble gitt opp og gitt opp, som fikk beskjed om å ta seg i sammen og ikke vise følelser. Jeg skjønner hvorfor jeg sluttet å åpne meg opp, jeg skjønner hvorfor jeg ga opp livet så mange ganger og prøvde å avslutte det. Og jeg skjønner hvorfor jeg fortsatt tviler, hvorfor jeg fortsatt er redd for å bli for knyttet og fortsatt er redd for å bli gitt opp. For å få høre at du aldri kan bli frisk, allerede som 16 åring gjør forferdelig vondt. Jeg har møtt så mye motgang, jeg har fått så mye slengt i tryne som jeg egentlig ikke fortjente. Og det er ikke før nå jeg har fått igjen troa på at helsevesenet kan være en bra ting. Jeg prøver skape tilitt, jeg prøver stole på. Men fordi det er så ødelagt fra før av, er det veldig vanskelig. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..