Når ordet bunnløst ulykkelig får ny betydning

Det gjør vondt. Den psykiske smerten er så sterk at den bli fysisk. Angsten river og sliter i meg. Jeg sitter fastfrosset i min egen verden i timevis hver dag.  Jeg teller på vindusruter for å ha noe å få tankene bort med. Hører på kjempehøy musikk, prøver få bort stemmene, men det virker ikke. Ingenting virker. Jeg møtte opp til time med behandler i dag med en lapp i hendene. Jeg var usikker på om jeg turte levere den, fordi det var veldig såre tema og vonde ting jeg egentlig ikke vil snakke om. Og jeg snakket ikke. Jeg var helt i en annen verden hele timen, jeg sa knapt tre ord på en time. Men lappen var nok til å skape bekymring, mye også tydeligvis. For jeg innrømmet å ikke ha impulskontroll, og jeg innrømmet at jeg var veldig suicidal. Så jeg som hadde kjempet så lenge for å komme ut av skjerming, få åpne skap og ledninger på rommet, er tilbake på skjerming.

 

Det er verre nå en jeg kan huske. De tok bort antidepressivaen min for ca en uke siden, og jeg mistenker at det er grunnen til dette massive fallet. Jeg håper det er grunnen, for da kan det bli bedre når jeg er tilbake på medisiner. For å ha det så vondt som det er nå, det er noe jeg ikke ville unt min verste fiende. For det er vondt, det er så inni helvete vondt. Jeg er vant til å ha det vondt, de kaller depresjonen min for alvorlig til vanlig, så dette, dette må være ved veis ende. På den ene eller andre måten. Enten må det gå oppover, eller så må det gå over. For det går ikke å ha det så vondt, det er umulig.

 

Jeg hadde en fantastisk dagskontakt i dag som ikke gikk selv når jeg sa hun skulle gå. Som satt selv om jeg stengte hun ute. Som sa det var greit å gi slipp følelsene når jeg låser meg inn i meg selv og kjenner tårene bygger seg opp, men ikke lar noe slippe ut. Misforstå meg rett, omtrent alle er fantastiske her, men de fleste har ikke tid, eller ser ikke lenger en mitt ?det går bra?. Og de fleste sin løsning på alt er medisiner, beroligende, sobril, truxal, noe. Når jeg trenger noen å snakke med, eller at noen snakker med meg når jeg sitter i en annen verden der skikkelser og stemmer regjerer. Det er når jeg ikke sier noe jeg trenger noen mest. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.