Våkent mareritt

Jeg sitter i min egen verden og krangler, krangler om det jeg vet er umulig å finne en god løsning på. Jeg fikk komme på rommet mitt etter noen netter på skjerming. Hadde samtale med behandler, og endte tilbake på skjerming. Klarer ikke si til henne hva det er som sitter i skyggene og vil drepe meg. Jeg vil vel ikke snakke om det til noen. Det er ting jeg egentlig ikke forstår, ting som er så vanskelige at jeg skyver de langt bort. Jeg vil helst klare åpne opp, fortelle alt det som jeg fornekter og skyver bort, men det er for vondt, det jeg tenker, hører og ser er for vanskelig til å si høyt. Jeg er så redd, hele hele tiden. For truslene jeg må forholde meg til er så reele og forferdelige. Og uansett hvor mange som sier de ikke er reele og at det ikke går an, uansett hva de sier, så er det ingen som kan rope høyere en stemmene.

Jeg vil helst ha lyset på hele døgnet, så jeg slipper å se alt som beveger seg i skyggene. Men jeg får så mange spørsmål, og jeg orker ikke flere som ikke skjønner. For svaret "det er så mange mennesker her inne" er tydeligvis mer bekymringsverdig når det bare er jeg som ser de andre menneskene. Jeg er så sliten av å hele tiden kjempe bare for å puste. Jeg vil kunne lukke øynene om kvelden og falle i søvn i stede for å se for meg ansiktene på de som bestemmer over meg, de som er meg, men som ikke er meg likevel. Jeg vil sove uten å bråvåkne av mareritt. Jeg trenger luft jeg ikke får.

Jeg er så sliten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.