De kaller det psykose

Jeg ser rett ut i luften, du spør om jeg kan se deg i ansiktet. Men jeg kan ikke ta øynene bort fra det som skjer foran meg. ?Se på meg Maria? jeg rister på hodet. Skikkelsene skriker til meg, står med en pistol i hendene, sier de skal drepe de jeg er glade i om jeg sier noe om de. ?Ser du noen andre i rommet?? spør du. Jeg nikker så vidt, kjenner løkken de har lagt rundt halsen min strammes. Jeg har ikke lov å si noe om de, det er hemmelig, det er vår hemmelighet. De skriker at jeg skal holde kjeft, de roper og roper. Jeg klarer ikke skille din stemme fra deres, og jeg stenger meg inne i meg selv, for redd til å se eller gjøre noe.

 

?Hvorfor vil du dø?? Hva skal jeg svare til det. ingen forstår det, ingen skjønner det før de har opplevd det selv. Jeg vil jo dø så jeg skal slippe å ha det så vondt. For jeg er sliten av å holde ut i dette helvete som aldri blir bedre. Jeg vil dø så jeg slipper å konstant få høre hvor mislykka og grusom jeg er, jeg vil dø så stemmene som skriker alt dette grusomme om meg skal slutte å skrike. Jeg vil bare ha fred, fred fra koset som de sier er inni hodet mitt. Kaoset som er ytterst virkelig for meg.

 

Jeg skjelver, hele kroppen er i helspenn. Jeg gruer meg til en ny dag, til jeg skal smile til alle, til jeg skal være hun som de forventer jeg skal være. Jeg gruer meg til å snakke om det jeg ikke kan snakke om. Jeg skjønner ingenting, i det ene øyeblikket skjønner jeg at det bare er hallusinasjoner, men mesteparten av tiden er det så virkelig at jeg ikke kan forstå at det er noe annet en virkelig. Jeg vil ikke at det skal være virkelig, men når du fysisk kan kjenne at de prøver kvele deg, hvordan kan du da tro noe annet?

 

De sier du vil drepe meg, du også. Jeg er redd det er sannheten, at dere er ute etter meg dere også. At ingen er trygge, at jeg aldri er trygg. Du skjønner ikke, ingen skjønner, alle sier det ikke er sant. Jeg håper jo at det ikke er sant, jeg vil jo tro på deg, på dere. Jeg vil tro, men når de skriker så er det vanskelig. De tre som sier de er bestevennene mine, de tre som sier jeg aldri kan klare meg uten de. Det er de tre mot dere, og de er så mye sterkere. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.