1 år skadefri

Hadde du fortalt meg dette for litt over et år siden så hadde jeg ledd av deg. Hadde du sagt at det var en sjanse for at dette kunne skje, hadde jeg ristet på hodet. Hadde du sagt dette var umulig ville jeg vært helt enig, for det virket slik, helt umulig. Men idag er det realiteten, jeg, Maria, er 1 år skadefri!

Den dagen for mange år siden, da jeg lot en sløv kniv gli over låret, hadde jeg aldri trodd det skulle utvikle seg på den måten det gjorde. Da blodet piplet frem og begynte å renne, og jeg kjente på en rus, en rus sterkere en noe jeg hadde kjent før, ble jeg ikke redd. Jeg var bare glad, glad for å ha funnet noe som punkterte det vonde litt. Glad for å kjenne på noe fysisk, en smerte som var synlig. Jeg hadde på dette tidspunktet ingen å snakke med, det var ingen som viste, og jeg var helt alene med alt det vonde. Jeg begravde alt det vonde dypt inni meg, og smilte ute blant andre. Jeg var hun som alltid var glad, hun som alltid gjorde det bra på skolen, hun som var aktiv i drillen og i menigheten. Jeg gikk for å være perfekt, for det var det eneste som var godt nok, og jeg følte jeg feilet ekstremt.

Men når sårene på kroppen ble flere, og dybden i kuttene økte, ble jeg også tristere og tristere. Dette ble en ny belastning, en ny ting som tynget meg ned. Jeg brukte mye tid på å stripse sammen sår, skjule blodflekker, skjule sår. Sårene som beveget seg over større og større områder, ble vanskeligere å skjule, og ville aldri slutte å blø. Jeg følte meg mislykket, både fordi jeg ikke hadde klart å holde meg borte fra selvskading, men også fordi jeg ikke følte meg som en flink nok selvskader. Så jeg trakk meg mer og meg bort fra mennesker, fra de jeg var glade i, for jeg var så redd de skulle finne ut.

Den dag i dag har jeg arr over stort sett hele kroppen. Arr som aldri kommer til å forsvinne, arr jeg sliter med å forklare. Det siste året jeg skadet meg og jeg var innlagt, sydde jeg mange hundre sting. Og likevel, der jeg satt med 80 sting i armen, samtidig, følte jeg ikke jeg hadde skadet meg nok, at det var dypt nok og mange nok. Tankene var helt syke, men for meg, det sterkeste realitet.

Når jeg bestemte meg for å slutte å skade meg( for n'te gang) var jeg sikker på jeg kom til å sprekke, som alle ganger før. Men jeg viste også at da ville andre bli skuffet av meg, og ikke minst ville jeg bli skuffet av meg, så jeg sto i det. Jeg sto i det, hver dag, og for hver gang trangen kom over meg ble det litt lettere. Jeg er ganske sikker på at selvskadingen er et avsluttet kapittel for meg. Jeg er ferdig med å ødlegge kroppen min fordi stemmer sier jeg fortjener ha det vondt. Jeg skal prøve å skrike tilbake, si at jeg faktisk fortjener ha det bra. For alle fortjener ha det bra, jeg også, tror jeg.

En kommentar om “1 år skadefri

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..