De står langs veggen og ser på meg. Truer meg. Sier at jeg må dø, at det er deg beste for alle. Veggen der alle står langs kommer nærmere og nærmere. Jeg begynner å hyperventilere, får panikk for å bli knust. Angsten bygget seg opp inni meg, skal jeg dø? Vil jeg dø? Er alt dette på ekte?
De skriker ja, at det er ekte. At jeg må tro på det de sier og ikke personalet, for personalet lyver. "Og du har ikke lov til å snakke om oss" Nattevakten kommer inn å lurer på hvorfor lyset er på. Jeg hvisker at det er så mange mennesker i rommet at jeg tør ikke slukke lyset, for da ser jeg ikke hva det gjør, for hva om de dreper meg da. Og de blir sinte, kjempesinte, for jeg snakket om dem.
Jeg setter på kjempehøy musikk på ørene. Prøver stenge ute stemmene, selv om det ikke går. Jeg vet jo det. Til slutt sovner jeg av utmattelse, før dagen begynner på nytt og en ny kamp starter
