Når det fine blir vondt

Tenk om noen hadde sett meg når jeg er alene, tenk om jeg hadde klart å slippe litt masken ute bland folk og latt dem se. For slik det er nå er jeg ute blant andre, spiser, snakker, ler og er helt med. Men med en gang jeg er alene, bare jeg går på do, så knekker jeg helt sammen. For jeg er så tvers igjennom ulykkelig hele tiden, det er så intenst at det føles som jeg blir sparket i magen konstant. Jeg er kvalm av angsten som spiser meg opp, og jeg klarer ikke holde fokus i samtaler fordi stemmene roper så sterkt rundt meg.

Jeg er redd, redd for at det skal være slik alltid. At jeg alltid skal føle meg trist, mislykket og som en feil. Jeg vil så gjerne leve litt, men uansett hvor gøy jeg skulle hatt det, så overskygger det vonde alt. Når jeg er alene på rommet mitt og trekker meg bort fra andre kan jeg sitte i timesvis bare å se i veggen. For jeg er så sliten at jeg ikke klarer ta meg til noe. Jeg orker ikke avlede tankene, og blir helt inntullet i de. Inntullet i vonde ord og vonde minner.

Alle skryter av at jeg kjemper så bra mot spiseforstyrrelsen nå. Men faktumet er at jeg spiser blant andre, og med en gang jeg er alene enten sulter jeg meg eller overspiser og kaster opp. Jeg planlegger perioder der jeg ikke skal på perm til å ikke spise. Jeg er så dårlig av angst og katastrofetanker etter hvert jævla måltid at jeg er helt inni meg selv. Jeg er sikker på de jeg er glade i skal bli skadet av at jeg spiser. Jeg føler meg ekkel, stor og ekkel. Og jeg er sikker på at jeg har gått opp hundre kilo. Jeg vil virkelig komme meg ut av spiseforstyrrelsen, men den er så hardt innprentet i meg at alle mine tanker er opptatt med å gjøre alt den sier.

Jeg er så sliten. Sliten av å være den alle forventer jeg skal være. Sliten av å smile. Jeg er lei av å ligge våken til langt på natt hver natt, når jeg egentlig trenger hvile. Og jeg vil være positiv, jeg vil ikke bare fokusere på det vanskelige. Men det vonde bygger seg så opp at jeg ikke har krefter til å skyve det tilbake. Og selv om idag har vært en fin dag, er det vanvittig vanskelig nå. Og det er så slitsomt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..