Å leve når jeg ikke vil leve

Det knytter seg inni hele meg. Tårene presser på i lyenkroken, og små hikst slipper løst fra munnen min. Jeg er så sliten av at det skal gjøre så vondt. Angsten presser meg ned, gjør meg usynlig. Jeg gjemmer meg for alle, sier det går bra. Jeg har lyst å skrike "DU VET IKKE" for ingen vet. Ingen vet hvor ødelagt jeg egentlig er.

Idag var det evaluering av kostplanen min. En kostplan som har vært nærmest umulig å gjennomføre, fordi hvert måltid bringer med seg så mye angst. Jeg får ikke sove på grunn av maten jeg spiser, fordi jeg føler meg så veldig stor og ekkel etterpå. Jeg håpte egentlig de kunne gjøre minst mulig endringer, at de skulle forstå hvor vanskelig det er, men istede la de til et måltid, middag. Et måltid jeg kan telle på to hender hvor mange ganger jeg har spist og ikke kastet opp det siste halve året. Vil bare gråte, for jeg takler ikke jobbe mot spiseforstyrrelsen når den er så sterk. Alt er så mye lettere når jeg slipper å spise. Og jeg må spise om jeg skal få reise på perm…

Jeg føler meg så ensom oppi alt dette. Jeg klarer ikke snakke med noen om hvor vondt det er. Alt inni meg vil bare gi opp. Jeg gir til tider helt opp også, det er helt umulig å stå i dette. Å overleve psykosene, å meste depresjonen og angsten, å ikke falle i klørne til spiseforstyrrelsen, å leve når jeg ikke vil leve. Jeg vil helst bare sove til alt har ordnet seg, til jeg kan smile på ekte igjen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..