Det føles kronisk

Jeg starter dagen med å studere kroppen jeg hater i speilet. Noen dager blir jeg bare kvalm, snur meg bort og kler bort alt fettet jeg ser. Noen dager ender det i angstanfall som setter meg helt ut. Jeg bare hater kroppen min så vanvittig sterkt, alt jeg ønsker er å bli tynn så jeg kan like meg selv.

Jeg spiser så andre skal bli fornøyde, og så kaster jeg opp etterpå. Sier jeg spiser og beholder, selv om det ikke er samt. For jeg takler ikke tanken på at kalorier skal være inni meg, de hører ikke hjemme der. Jeg skammes så over at jeg spiser, og jeg skammer meg over å kaste opp. Begge deler føles så feil i noe som har blitt rett

Når jeg først spiser må jeg ha kontroll på alt. Nøyaktig hvor mange kalorier det er i (selv om det skal opp igjen) Jeg må tygge maten xx antall ganger. Røre så og så mange ganger i glasset med smoothie i mellom hver skje jeg spiser. Trippe med foten, opp og ned. Jeg teller på ting i rommet, antall blå ting, antall plater i taket. Alt for å få noe som gir mening oppi en situasjon jeg ikke har kontroll over.

Jeg eg så utmattet av spiseforstyrrelsen nå. Den tar hvert minutt av dagen min. Jeg går rundt og har null energi fordi jeg kaster opp alt jeg tar inn. Håret mitt har blitt forferdelig tynt, jeg svimler, har vondt i brystet og fryser. Jeg har ikke krefter til å stå imot stemmene, for spiseforstyrrelsen tar alle kreftene. Jeg trenger hjelp, men jeg tror egentlig ingen kan hjelpe. Jeg bare orker ikke ha det slik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.