Jeg blir regnet som friskere og bedre. De sier det er fint å se tilbake og se på fremgangen min. At jeg har utviklet meg masse. Og så ser jeg tilbake selv, og ser bare nedtur etter nedtur. Ser hvordan depresjonen har totalt kontroll over kroppen. Jeg ser jeg har blitt flinkere til å smile selv om alt er jævlig, men jeg ser ikke at jeg er friskere. For jeg klarer kanskje mer nå, for ja, jeg hadde ingen permisjoner i starten, og jeg har mange nå. Men det vil ikke si jeg er bedre. Det vil bare si at jeg klarer mer, på tross av det som er.
Spiseforstyrrelsen er mye sterkere. Angsten er mye sterkere, depresjonen eg like altoppslukende og psykosen like forvirrende. Jeg er så redd for at folk skal se hvordan jeg egentlig har det, men jeg er også redd for at andre skal tro jeg er så mye bedre en jeg er. Jeg er redd for utskrivelse når alle er så positive, og jeg er redd for fremtiden, om det er dette som er det friske livet. Da vil jeg ikke leve
Jeg skulle ønske jeg var friskere. Jeg skulle ønske at alt som skjer rundt meg skjedde fordi ting var bedre inni meg. Jeg skulle ønske jeg smilte fordi jeg var glad, ikke fordi jeg skulle ønske jeg var glad. Jeg skulle ønske alt var annerledes. Jeg er så lei av å være syk. Jeg har så lyst å være frisk, jeg har så veldig lyst til det
