Idag har vært fin, vond, fin, vond. Jeg har kjempet som en tulling for å klare spise både nok og ikke bare sunt. Det har resultert i angstanfall og panikk, men jeg klarte det. Hele familien var i Bergen, og bestevenn var med oss hele tiden. Det var fantastisk fint. Nå er jeg vanvittig sliten, stirrer inn i veggen og prøver å ikke falle ut. Prøver å få kontroll på det jeg ikke kan kontrollere.
Jeg har lyst å gråte, salte, triste, bitre tårer. Jeg har lyst å få ut alt det vonde inni meg. Sette ord på det, sprekke ballongen. Jeg vil kjenne den salte smaken av tårer. Jeg vil bare klarer føle på følelsene uten å dissosiere bort fra de. Jeg vil klare gråte, for så å bli ferdig med det som gjør vondt. Ikke bare pakke problemene inn i silkepapir, slik at det bare kommer ramlende oppå hverandre, større og flere for hver gang.
