Flink nok

Tallet på vekta er lavere for hver dag som går. Morgenritualet, middagsritualet og kveldsritualet, alt innebærer å se tallet på vekta. Jeg fryder meg av det, samtidig som varsellampen skriker høyt inni meg. Stemmene sier jeg endelig gjør noe rett, endelig er jeg flink, selv om jeg ikke er flink nok. For helst skulle det gått fortere, helst skulle jeg ha veid mye mindre.

Jeg later som, later som veldig sterkt når jeg er hjemme. Spiser tilnærmet normalt, bare for å kaste opp eller kompensere på andre måter. Jeg vil ikke at de skal måtte reise tilbake til for 1,5 år siden, når jeg var så syk av anoreksi at alle bekymret seg for det. For da var jeg virkelig syk. Og selv om det er nett likt nå, selv om tankene og handlingene er like, er det ikke like synlig. For jeg er ikke tynn.

Hatet overfor meg selv er veldig stort. Jeg er så sint for at jeg ikke klarte å holde meg unna spiseforstyrrelsen, at jeg igjen sitter oppi det. Og så er jeg sint for at jeg lot meg selv gå opp i vekt, at jeg gikk 1,5 år og spiste og hadde et normalt forhold til mat. Jeg hater at jeg enda ikke har klart å finne en god mestringstategi til å håndtere følelser med, at jeg fortsatt etter 9 år bruker mat til å slippe å føle.

Alt jeg ønsket er å være glad(tynn nok) frisk(flink nok) sterk(fin nok)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..