Det er mye som skjer i hodet mitt når det blir satt opp møter, spesielt det som kommer på mandag. Da skal nemlig ei fra kommunen være med, og vi (de) skal diskutere fremtid.
Jeg blir livredd og alt inni kroppen min settets i forsvarsposisjon. Jeg ser for meg utskrivelse og å bli gitt opp, igjen. Jeg kjenner på presset og føler at alle mener at nå har jeg brukt lang nok tid, og nå skal jeg ut. Og jeg føler jeg burde det, burde klare meg alene, burde ha lyst til å leve. Problemer er bare at jeg er ikke klar. For psykosen er et helvete, depresjonen er så vanvittig fastklemt og jeg klarer ikke finne gleden i å være levende.
I natt endte jeg på skjeming, for stemmene ble så intense og trangen til å gjøre meg noe ble for stor. Kontakten min snakket lenge med meg og sa at de ikke kom til å gi meg opp, at jeg skulle få tid. At det var jeg som måtte holde ut med dem, og at det tar mange år å bli frisk, men de skulle stå med meg hele veien. Og det gjorde så godt, selv om jeg har fått den talen mange ganger, trenger jeg repetisjon for å tro at det er
Jeg er så takknemlig for alle de gode folkene jeg har rundt meg her, som tar vare på meg og støtter meg. Nå skal jeg prøve hvile meg, og imorgen får jeg forhåpentligvis reise hjem
