Noe annet en blå himmel

Hver dag er bare en fortsettelse på marerittene som aldri tar slutt. Jeg er så sliten av dette, av å aldri få fred. Av å våkne av angst som er så høy at jeg ikke får puste, av å krangle med stemmer ingen andre hører. Jeg er så utmattet av å holde ut og bare håpe at de har rett når de sier det skal bli bedre.

Det er sprøtt å tenke på hva jeg har vært igjennom av behaldning de siste årene. Alle timene hos 26 ulike behandlere, opp til 3 timer i uken. 9 innleggelser på forskjellige sykehus/dpser. Medisiner i store mengder som til tider gjorde meg så utenfor min egen kropp at jeg ikke hadde kontroll over hva jeg gjorde. Og ect behandling, den som ødela hukommelsen min. 4 år der all tid og alt fokus har vært på å jobbe mot psyken min som helst bare vil si takk og farvel.

Det er ikke okei å føle at du står utenfor ditt eget liv, og bare ser på at andre herjer med kroppen din. Ser at de gir hjernen din støt, ser at de river og sliter i alt du tror og står for. Det er ikke noe liv i å leve og ha det så vondt. Jeg skulle bare ønske noe snart ville bli bedre for meg også

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.