2015

 

 

Året er snart over, og jeg tar meg selv i å tenke «hvor har det blitt blitt av?» Det har skjedd så mye, og samtidig så lite. Tiden har stått stille, samtidig som den har flydd av sted. jeg føler meg ikke ett år eldre, jeg føler meg bare et år slitnere.

Når jeg kom inn hit i romjulen i fjor, var jeg sikker på at dette var et opphold som skulle være noen dager. Nå har dett gått ett år, og det er nok fortsatt lenge til jeg blir utskriven. Det er rart, rart å bli passet på når jeg er vant til å styre med alt selv. Men jeg er takknemlig for å få være her, og å faktisk få tid til å bli bedre. 

 

 

januar: Når januar kom hadde jeg tilbragt romjulen med å gråte. Jeg gråt og gråt og klarte hverken snakke eller puste. Jeg var på nytt på en ny akuttpost, etter et år uten akuttinnleggelser. Jeg var der mer eller mindre uten å være enig, for jeg ville jo bare dø.

I starten hadde jeg mye fastvakt, og jeg slet veldig med å forholde meg til leger og sykepleiere. Jeg var så vant til å bli gitt opp at jeg ikke våget håpe at dette skulle være noe annerledes. 

 

februar: Februar startet også med fastvakt og mange bekymra mennesker. Jeg hadde konstant hvilepuls på 150+ og var flere ganger for å ta ekg. Jeg var ganske neddopet på mye medisiner, og helt ærlig er hele måneden litt borte. Jeg vet jeg begynte å bli kjent med posten, og ble mer og mer trygg på overlegen og personale. 

 Jeg gikk også en periode uten smertestillendes i februar. Noe som var et helvete, og som virkelig trigget PTSDen veldig. Jeg hadde mye vondt og var livredd for å ende opp på krykker igjen. Jeg hadde mine kamper mot spiseforstyrrelsen, som ble veldig forsterket av at jeg la på meg så mye av medisinene mine. 

 

mars:

Mars måned startet jeg med å skrifte avdeling. Jeg var livredd, for å flytte fra noe som endelig var blitt trygt, til noe nytt og ukjent var overveldene. Jeg følte meg gitt opp av akuttposten siden de ikke kunne ha meg der lengre. Jeg var jo enig i at de var en altfor ustabil post å være på lenge, men det gjorde vondt å flytte bort fra de jeg var blitt så glade i. 

 Dagboknotat 15 mars 2015

«Jeg er så redd, redd for å stole på nye mennesker som lover ting. redd for at dere ikke gir meg tid, redd dere ikke ser det som er inni meg. For første gang føler jeg at jeg har blitt sett i systemet, og jeg er så redd det skal forandre seg nå. Alle sier dere er så flinke, at dere vil gi meg tid, det er bare så skummelt å stole på at de ordene er sanne. 

 

april: Å lese hva jeg har skrevet i april får meg til å innse for neddopet jeg var. Ordene henger ikke sammen, setningene gir ikke mening. Jeg satt stort sett og stirret ut i mørket, satt bare å følte meg helt forferdelig. 

 

mai: Mai var også en måned sterkt preget av tabelettrus, dissosiasjon og en følelse av å ikke være tilstrekkelig for noen. Selvskadingen eskalerte og ja, første halvdel av 2015 er bare en rekke måneder der ting sto veldig stille og jeg var veldig forvirret. 

 

juni:

Dagboknotat 15 juni 2015

«idag våknet jeg av at det satt en ulv oppå meg. Jeg hoppet himmelhøyt og hadde et angstanfall som bare varte og varte. Til mer utslitt jeg blir, til mindre jeg sover, til mer beveger skyggene seg på veggen, til mer skriker stemmene, og til mindre gir ting mening»

Juni var en topp for psykosen, jeg slet veldig med å holde fast i virkeligheten, og alt rundt meg var veldig kaotisk. Jeg var litt på skjerming, mye på rommet, og veldig mye i en annen verden. 

 

 juli: I Juli startet jeg opp med den beryktede ECT behandlingen. Borte fra avdelingen jeg hadde blitt trygg på, på sykehuset i Haugesund. Det jeg husker mest av alt var hvor redd jeg var, hvor forvirrende alt var og hvor sterke stemmene var. Familien min var på ferie i Danmark, så jeg var virkelig helt alene. På forhånd var jeg så redd for behandlingen at jeg nesten tok livet av meg.

Når jeg tenker tilbake på de ukene jeg tilbragte i Haugesund blir jeg stort sett bare forvirret. For ECTen gjorde at jeg mistet alt av hukommelse, og å tenke tilbake til det blir som å jobbe seg gjennom en tykk sirup. Jeg glemte på det verste navnene til søskena mine, og det var så ekkelt. Jeg husker plassen, skjermingsrommet og luftegården. Jeg husker ansiktet til den eneste som virkelig hørte på meg. Og jeg husker ensomheten der jeg satt dag ut og dag inn inne på rommet mitt helt alene. Jeg husker narkosen og kvalmen, husker kroppsvisiteringen og romransakelsene. Men jeg husker ikke så mye mer, og det er sikkert det beste, for som bestemor sa når hun var på besøk «jeg vil ikke gå i fra deg på dette stede, jeg er så glad for at du er på Valen til vanlig»

 

august:

«Verdenen min er annerledes,

den er uten farger og med spisse former.

verdenen min er forvirrendes,

for oppe i hodet roper stemmene

og ute i rommet hvisker skyggene

Verdenen min er kald

isteppene sitter rundt kroppen og varmen stopper opp»

 

september: I september var jeg akuratt begynt på en ny type antipsykotika som faktisk hjalp litt. Stemmekaoset roet seg litt, og skyggene på veggen var ikke lenger like truende. 

Men samtidig som det var litt lettere, var det fortsatt veldig vanskelig. Selvskadingen eskalerte enda mer, og med nesten 100 sting sydd på en uke lurte jeg veldig på om jeg noen gang kunne komme meg ut av den vonde sirkelen av dårlige mestringsstrategier jeg hadde.

 

oktober: Blod, sting, oppkast, stemmer, skikkelser, angst, panikk, repeat

 

november: November startet med oppfølgingssamtale etter ECT behandlingen i Haugesund. Eller det skulle bare være en kontroll, men endte med skjerming og fastvakt på Valen. Skjerming som varte i 2 hele uker. Jeg var enda mer på skjerming senere i måneden, og hadde en episode med virkelig tilbakefall til spiseforstyrrelsen, som endte med kostplan. Det var mildt sagt en ganske jævlig måned. 

 

desember: Desember kunne fått tusen sider om vonde følelser. Om angsten som knytter seg opp mot jul. Om alle vedtakene jeg har liggende ved siden av sengen. Men jeg velger å la måneden stå noenlunde tom, for det har vært en tom måned med mye vondt og mange tanker. Stemmene har vært veldig sterke, men jeg har også vært over en måned skadefri, noe som er STORT etter ukentlige turer ned for å lappe sammen sår. 

Jeg ser tilbake på året og kan ikke fatte at det er over, at jeg har vært på Valen et år. Denne oppsumeringen er egentlig mest for å få ryddet opp i eget hode, for å skjønne at det er over, at året endelig et slutt. 

En kommentar om “2015

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..