23/11

Jeg ser solen gå ned langt der borte. Inni meg er det en storm av følelser som både lammer meg, men og som gjør at jeg vil skrike høyt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette lenger, hvordan jeg skal takle at jeg faller ut av virkeligheten fordi det vonde inni meg blir for intenst. For det er skummelt å miste kontrollen så sterkt. Jeg hater å ikke ha kontroll.

PTSDen blomstrer, flashbacksene strømmer på og jeg er redd. Redd for det jeg ikke klarer kontrollere. Redd for bildene og lydene som skremmer meg. Jeg er redd situasjoner som gjør at jeg faller ut, redd jeg skal gjøre ting jeg ikke har kontroll over.

Det slo meg idag at uansett hvor tapper jeg liksom kjemper, så er jeg så uendelig langt fra mål. Det virket helt feil å skulle være her til jeg er bedre, når det er så langt borte. Jeg føler jeg bare tar opp plass, og det gjør vondt. Men samtidig vil jeg ikke gi opp, hvertfall ikke før de har gitt meg opp her. Jeg prøver det, å holde ut så lenge de holder ut med meg. Og de lover at det er til jeg er klar for å fly ut med mine egne vinger

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..