Kjære dere som drepte håpet mitt

Kjære dere som ga meg opp

Kjære du som sa jeg aldri skulle bli frisk

Kjære alle som sa jeg måtte ta meg sammen fordi problemene mine var så små at de måtte jeg takle selv

Kjære dere som bestemte at jeg var kronsik suicidal, og dermed ikke kunne hjelpes

Jeg skulle ønske dere hadde vist hvor mye dere har ødlagt meg. Hvordan det dro bort håpet og erstattet det med håpløshet. Hvordan det gjorde meg kjempeusikker på om jeg i det hele tatt trengte behanling. Det gjorde hvertfall slik at jeg prøvde ta livet mitt, mange ganger fordi om problemene mine bare var småproblem, da orket jeg hvettfall ikke leve.

Å få beskjed om at jeg aldri skulle bli frisk, gjor meg så dårlig at jeg knustes innvendig. Å bli gitt opp av behandlingsted etter behandlingsted, psykolog etter psykolog, tok bort alt håpet jeg en gang hadde for å bli frisk. Nå sto jeg plutselig der, uten noen som helst trygg oppfølging.

Håpløsheten, den kraftigste og vondeste følelsen av alle følelser. Dere skapte den hos meg. Når jeg fikk beskjed om at jeg var kronisk suicidal, kronisk deprimert og kronisk spiseforstyrret, skjønte jeg jo at det ikke var noe å jobbe for. Dere sa jo det, det sto svart på hvitt at slik det var nå skulle det alltid være.

Jeg skulle ønske dere så meg nå, så alt dere ødela. Og så skulle jeg ønske dere så de jeg har rundt meg nå. De som sier det skal gå bra, de som bygger opp igjen alt dere rev ned. For det gjør så godt å endelig bli tatt på alvor, at noen endelig tørr håpe for og med meg.