CRPS

Det er rart å tenke til bake på fjoråret, på de syv måndene jeg gikk på krykker, og på dagene som var fylt opp av så mye smerter at jeg ikke klarte fungere i det hele. Det er rart å tenke på at det er nesten 6? år siden jeg ble påkjørt og fikk CRPS. Jeg våkner hver dag med den samme redselen om at medisinene skal slutte å fungere, at fysioterapien ikke skal hjelpe lenger, at jeg skal tilbake til å bli nesten helt sengeliggende.

Selv om jeg har blitt dårligere psykisk det siste året, og fungerer dårlig pga det, slipper jeg hvertfall å dra kroppen rundt på krykker. Jeg slipper bruke rullestol når jeg shopper, og best av alt JEG KAN DANSE. Men det er vondt, og jeg har vondt hele tiden. Jeg har dager der smertene er så intense at jeg bare vil sette meg ned å gråte. Etter jeg har danset eller drillet er jeg totalt ødlagt. Men det er ikke lenger umulig, og jeg som nesten ikke har kunnet vært med, reise hjem for å drille annen hver uke nå.

November er måneden for fokus på CRPS. Og jeg vil virkelig at denne jævelen av en sykdom skal bli mer kjent. For det er en usynlig og grusom sykdom, som har ødlagt livene til mange. Jeg skulle ønske de som bestemmer her i landet hadde gitt mer penger og midler til forsking på både denne men også andre sjeldne sykdommer. Det er så vondt å hele tiden bli misforstått fordi hverken vanlige folk eller leger har hørt om det som feiler deg.

Jeg lagde en video for noen år siden, og jeg legger den ut igjen, for den forteller ganske godt hvordan det er å leve med kroniske nervesmerter. Dette var egentlig bare et sukk fra meg, både fordi jeg er så takknemlig for å endelig ha litt mindre smerter, men også fordi det er viktig for meg.

qcGEL5thP7A

5 kommentarer om “CRPS

  1. Jeg føler så med deg, kjenner smertene og tankene dine. Jeg er 20 år eldre enn deg, har to små barn og drev eget firma som jeg måtte legge ned da jeg fikk CRPS for 2,5 år siden. Jeg kan kjenne smerten din. Den altoppslukende smerten, folk som ikke ser eller forstår. Frustrasjon og fortvilelse. Dette er en jævli sykdom man er svært alene om. For selv om de rundt en side de forstår, kan ingen forstå hvordan det er å leve døgnet rundt med smerter, piller, knuste drømmer, tap venner og delvis livet. Kan ikke si noe annet enn at jeg sender deg noen gode varme tanker fra en CRPS rammet til en annen. Du er ikke alene! Stor klem

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..