Å skjermest fra seg selv

Jeg føler meg så liten. Når alt jeg var blir tatt fra meg, og jeg må skjermest mot meg selv. Verdigheten som krenkest når noen står å ser på at du går på do. Søvnløsheten som forsterkest av at noen sitter og ser på deg hele natten. Det er trygt, det er veldig trygt, og det er kanskje det som er vanskeligest med det.

Tanken på at jeg er farlig for meg selv, gjør vondt. At noen andre må ha kontrollen for at jeg ikke skal gjøre meg noe, er umulig å forholde seg til. Jeg ønsker så sterkt at alt skal være annerledes, men når stemmene er så sterke blir tankene også veldig påvirket.

Alt ble helt annerledes en jeg hadde sett for meg. Men fordi de bryr seg, er jeg her fortsatt. Krasjet med veggen denne gangen var stort. Jeg har slitt meg så ut at alt bare er et stort kaos. Men selv om jeg kanskje ikke lever, så eksisterer jeg hvertfall, og snart må ting gå på opp