Usynlig kamp

Med kosebamsen og teppe som eneste skjold, sloss jeg kveld etter kveld mot menneskene de sier bare eksisterer i mitt hode. De skriker mot meg, truer meg, angriper. Jeg bruker hele dager på å snakke med stemmer som jeg får beskjed om at ikke er ekte. Og jeg er så redd, for alt dette forvirrer meg så veldig. Jeg forstår det ikke. Virkeligheten min er ikke virkelig, og hva har jeg da å holde meg fast i? Hvordan skjedde dette og hvem er jeg egentlig?

For drøm og virkelighet floker seg sammen. Stemmene til de rundt meg overdøvest av de som skriker inni hodet. Jeg sloss en kamp mot noe ingen andre kan se. Og det er nettopp det som er så vondt, at stormen inni meg er usynlig.

Jeg snakker ikke så høyt om dette. Skjuler det, så ikke enda flere skal bryte kontakt med meg fordi de ikke forstår. For jeg forstår det ikke selv, og jeg skjønner at det kan være vanskelig å være venn med en syk Maria, men det gjør ikke mindre vondt fordet. For jeg er fortsatt Maria, jeg er like mye meg selv, selv om jeg er psykotisk og selv om jeg er syk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.